Ludvig Stoud Platou – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Ludvig Stoud Platou

Født

28. mars 1778, Slagelse, Danmark

Død

30. november 1833, Christiania

Virke

Historiker, embetsmann og politiker

Familie

Foreldre: Res.kapellan, senere sogneprest Frederik (el. Friderich) Christian Platou (1749–1815) og Cathrine Stoud (1751–1824). Gift 20.5.1808 i Christiania med Karen Lumholtz (8.10.1785–25.5.1833), datter av stiftsprost Nicolai Lumholtz (1729–1819) og Kirstine Cudrio (1749–87). Far til Carl Nicolai Stoud Platou (1809–88) og Frederik Christian Stoud Platou (1811–91; se NBL1, bd. 11); farfar til Valborg Elise Platou (1839–1928), Oscar Ludvig Stoud Platou (1845–1929; se NBL1, bd. 11) og Lars Hannibal Sommerfeldt Stoud Platou (1848–1923; se sst.); farfars far til Carl Nicolai Stoud Platou (1885–1956); farfars bror til Christian Emil Stoud Platou (1861–1923; se NBL1, bd. 11) og Waldemar Stoud Platou (1868–1930); farfars farbror til Karen Platou (1879–1950), Ragnar Stoud Platou (1897–1979) og Fridtjof Stoud Platou (1903–80).

Ludvig Stoud Platou var den første professor i historie ved det nye norske universitetet. Som forsker fikk han liten betydning, men han spilte en betydelig rolle i utformingen av en norsk vitenskapelig kultur, som drivkraft i Selskabet for Norges Vel, som statssekretær og som stortingsmann.

Som mange andre dansker gjorde Platou Norge til sitt fedreland. Han ble student ved universitetet i København 1795, studerte estetikk og historie og var blant de første elevene ved det pedagogiske seminar. 1801 vant han universitetets gullmedalje for en prisoppgave om nordisk og gresk mytologi, og samme år ble han lærer ved Schouboeske Institut, som var preget av den nye filantropistiske pedagogikk. Da han 1803 fikk stilling som adjunkt i historie og geografi ved katedralskolen i Christiania, ble han overtalt til å avlegge skoleembetseksamen i all hast og flytte til Norge. Her havnet han i et patriotisk skolemiljø, og 1806 rykket han opp til overlærer.

Som pedagog synes Platou å ha opptrådt ganske improvisert, og en rekke andre oppgaver fylte etter hvert hans liv. Han var 1806 med på å grunnlegge det “forberedelsesinstitutt” som 1812 ble til realskole, 1807–09 var han lærer ved Det norske Landkadetkorps (Krigsskolen), og 1808–14 redigerte han det offisielle blad Budstikken. Han forfattet også utkastet til innbydelsen for å stifte Selskabet til Norges Vel, der han fikk flere tillitsverv og bl.a. utgav selskapets Indberetninger om National-Festen 1811.

I løpet av disse hektiske årene inngikk Platou ekteskap med Karen Lumholtz, datter av byens strengt ortodokse stiftsprost. Hun var arving til en betydelig formue etter sin mor, men faren så svært ugjerne at hans rike datter ble kapret av en simpel “skolemann”. Vielsen måtte derfor foregå i hemmelighet, men ved hjelp av arvemidlene kunne Platou 1820 kjøpe Oslo Ladegård, som ekteparet gjorde til sin bolig.

At Platou allerede bodde i Christiania spilte nok en rolle for hans utnevnelse til professor i historie og statistikk ved Det kgl. Frederiks Universitet 1813, men hans funksjon her ble snart forstyrret av de politiske begivenheter. Han var med på utgivelsen av Riksforsamlingens forhandlinger 1814, og 1815 ble han ansatt som ekspedisjonssekretær i 4. departement for “indvortes Anliggender, Cameralvæsenet og Oeconomien”. Ved å påta seg slike oppdrag opphørte han mer og mer “at være Videnskabsmand og bliver blot Forretningsmand”, mente Claus Pavels.

1817–21 var Platou konstituert som statssekretær (dvs. leder av regjeringens sekretariat), en stilling han fikk fast fra 1825. Likevel fortsatte han å holde forelesninger og beholdt en del av professorlønnen, ved siden av å være universitetets økonom. Han var 1. representant for Akershus amt på Stortinget 1824, og som formann i kirkekomiteen deltok han i utformingen av universitetets fundas. Men kritikken mot hans dobbeltstilling svekket ham både fysisk og psykisk. 1833 døde han, 55 år gammel.

I sin tid på katedralskolen publiserte Platou bare to mindre historiske arbeider. Fra professortiden må nevnes Udtog af de skandinaviske Rigers Historie, med en viss skandinavistisk tendens. Den dannet siden grunnlaget for Siegwart Petersens lærebok, som ble mye brukt i norsk skole helt frem til den annen verdenskrig. Men Platou satte flere spor etter seg som geograf enn som historiker. I sin store Haandbog i Geographien fra 1809 fremhevet han bl.a. at det var to hovedspråk i Norge, norsk og “finsk” (dvs. samisk). Kortfattet Jordbeskrivelse for Borger- og Almue-Skoler og Udtog af Geographien for Begyndere kom dessuten i mange opplag og utgaver, den sistnevnte også på svensk. I sin samtid var Platou mye brukt som forfatter av festkantater og leilighetsdikt, men større verdi i dag har hans opptegnelser fra 1814 med levende beskrivelser av tidsstemningen i selvstendighetsåret. Også hans utgivelse av Envold Falsens verker 1821 var svært fortjenestefull.

Ludvig Stoud Platou var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1825 og av Det kongelige nordiske Oldskrift-Selskab i København. Han ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen 1812 og den svenske Nordstjärneorden 1817 og til kommandør av den svenske Vasaorden 1832.

Verker

Et utvalg

Kilder og litteratur