Lugubert skotsk eventyr, en Team Bachstad fic (original) (raw)

En liten Team Bachstad fic jeg skrev for noen år siden, og egentlig aldri ble ferdig med. Var noen planer om at det her skulle bli litt mer skittent faktisk, men jeg kom ikke lengre. Så jeg bestemte meg for å legge ut det jeg har skrevet, siden det jeg har kan funke som en snål liten one shot.

Ganske enkelt så handler det om et tur til Skottland, hvor Øysein og Rune (egentlig bare Øystein) får litt ubehagelige problemer med en skjeggete skotte, som vil bli mer enn bare venner, og ikke går av veien for å bruke litt kjemikaliske middler for å få det han vil ha. Heldigvis så er Rune på pletten til å hale sin reisekompis ut av situasjonen.

~.~.~.~.~ På en pub et sted i Skottland ~.~.~.~.~

De kunne ikke si det var så store forskjeller mellom en pub i en landsby i England, og en pub i en landsby i Skottland. Men de tvilte ikke på at gjengen med skotter i det lørdagsfulle rommet ville gi dem en lang liste over de enormt store ulikhetene hvis de ga dem sjansen. De var litt usikrere på om de hadde så lyst til dem den sjansen, for når de var helt ærlige så var det ikke like lett og forstå seg på dialekten her ute på landet som det hadde vært med folk i litt større byer. Og det jevne inntaket av alkohol gjorde så klart ikke den saken bedre.

De hadde ikke vært nede i puben lenge før Øystein ble mer eller mindre halt inn i en samtale med en kar borte ved bardisken. Rune hadde kikket fyren opp og ned. Han så ut til å være sånn ca 50, hadde ringer i begge ørene, og et forholdsvis imponerende skjegg. Av det han kunne høre så var karen eier av det antikvariatet de hadde vært innom tidligere på dagen. Han tok en slurk med øl og tenkte at det faktisk var noe kjent med mannen. Så klart! Herre Gud at det går an. Han kunne faktisk huske nå at han hadde fått et glimt av han da de var der. Det skjegget burde da ikke være så vanskelig og huske. Men den veldig snakkesalige Douglas hadde kommandert størsteparten av oppmerksomheten deres så det kunne da unnskyldes at de ikke helt hadde fått med seg denne litt mer stilfarende karen her. Han kikket på det veldig livlige oppsynet til herr Sjeggebust. Han gestikulerte tydelig med en kraftig neve, og dultet Øystein i skulderen. Stilfarende og stilfarende fru blom, han virka som en ganske så ivrig type nå. Øynene hans formelig lyste opp, og...og...aaah.

Slik å forstå altså.

Han druknet et glis med en stor slurk med øl. Han luret på når det ville gå opp for Øystein at en skjeggete skotte forsøkte og sjekke han opp. Ganske så iherdig også etter hva han kunne dømme. Han tittet bort på kameraten som smilte oppriktig og nikket til noe skotten sa. Ok, det kunne muligens ta litt tid før det demret for han. Og om Rune kjent Øystein rett så ville det vel være sånn omtrent når fyren med skjegget hadde fått han på tomannshånd og mest sannsynlig opp mot en vegg. Han gliste ned i det nesten tomme ølglasset. Ja, ja, Øystein var stor gutt og kunne ta vare på seg selv, sånn for det meste.

Han banet seg vei frem til disken for å få seg et glass til. Han la en hånd på skulderen til Øystein, som i motsetning til å skvette, bare så seg over skulderen og smilte til han. Det så ut til at han fant det litt trøblete å fokusere. «Fått deg en ny kompis?» spurte Rune, og han var ikke sikker på om han bare var paranoid, men blikket som skotten ga han var ikke helt hyggelig. Så vel på han som en motstander mest sannsynlig. Noe som egentlig var ganske forstålig om Rune skulle være helt og holdent ærlig. «Ah yes» sa Øystein, for å kunne holde skotten med i samtalen. «Rune this is Malcolm, and Malcolm this is my friend and travling companion Rune» han gestikulerte vagt mellom de to for å indikere at håndhilsing var normal kutyme. Det var et av de kraftigere håndtrykkene Rune hadde blitt tildelt på en stund. «Pleasure» sa Malcolm, med et tonefall som gjorde det meget tydelig at han mente det var alt annet enn det. Rune tittet bort på Øystein igjen, som satt og lente seg med albuen på bardisken og hadde ansiktet lent mot hånda. Den andre hånda brukte han til å skjødesløst lage striper i doggen på sin andre eller muligens tredje pint.

Rune stusset litt. Det var noe med kroppsspråket til Øystein som ikke stemte helt. Han hadde da brukbar toleranse for alkohol, og kunne da ikke være såpass påvirket allerede. Han kikket på Øystein, og merket seg at balansen mellom lyseblå iris og mørk pupill ikke var helt riktig. Ved siden av han var Malcolm sitt kroppsspråk blitt forholdsvis stivt. Han bannet innvendig. Dette var helt klart ikke hvordan han hadde sett for seg dette ville gå. Det handlingsforløpet han hadde gått for var det hvor en litt brydd Øystein så seg nødt til å avvise fremstøtende til en amorøs skotte. Ikke det som tydeligvis involvert dop, og en mulig konfrontasjon med en som ikke tok nei for et svar.

Men hva annet kunne han gjøre?

Han prøvde og overse det ampre, om ikke forbanna blikket til Malcolm, og la en hånd på den bare underarmen til Øystein. Strøk forsiktig da Øystein ikke reagerte helt med en gang. «Jeg tror du burde legge deg nedpå» sa han rolig. «Hmmm hvor da?» var det eneste han fikk til svar, og han motsto trangen til å himle med øynene. «Jeg vil tro gulvet her er litt for hardt, men sengen oppe på rommet skal nok være brukbar» Det svaret fikk faktisk Øystein til å le litt, og han lente seg tyngre mot bardisken. «Tror du det?» spurte han med grøtete stemme. «Ja det tror jeg» sa han bestemt.

Rune så bort på Malcom, som skulte olmt på han. Alle spor av jovialitet blåst bort. Rune var den første til å innrømme at han ikke dugde til stort i en fysisk konfrontasjon, og Malcolm så ut til å være typen som kunne kaste tømmerstokker i highland games når som helst. Så Rune fikk sette sin lit til at mannen ikke var interessert i å bli blottlagt som voldtektsmann i en fullstappet pub. Eller som homofil for den saks skyld. Dette så ikke helt ut som en plass som feiret gay pride. Småsteder og fordommer og alt det der.

Han møtte blikket til Malcolm direkte. «It might not be all that late, but I think we’ll call it a day anyhow» sa han, en hånd trygt ankret om Øystein sin overarm. Malcolm fnøs, kikket iltert rundt seg. «You’ll do that» var alt han fikk spyttet ut. Rune så oppgitt på karen bak disken, som så ut som han trodde han skjønte. «You think some people are old enough to know how much they can handle» var alt han sa, og karen bak disken nikket med et forståelsefullt glis.

Han fikk halt Øystein bort fra bardisken, før Malcolm verdiget han med en siste avskjed. «Enjoy your night» mumlet han surt. Rune hadde ikke noe svar på det, i stedet så fokuserte han på oppgaven med å lempe Øystein opp trappen til rommet de delte. «Kan du i det minste gjøre et forsøk på å sette en foten foran den andre?» spurte han irritert. Han prøvede og huske på at Øystein ikke hadde havnet i denne situasjonen helt frivillig, men det var ikke bare lett. Og her han strevde var det faktisk mye mer merkbart at Øystein var høyere enn han.

Det var en utfordring og få åpnet døren, samtidig som han sørget for at Øystein ikke kollapset som et nyfødt føll, men utrolig nok så fikk han det til. Hvem er det som påstår at menn ikke kan multitaske?

Vell inne på rommet gikk stakkaren mer eller mindre på tryne rett i madrassen da Rune gjorde et iherdig forsøk på å lempe han oppi den på en skånsom måte. Det er jo som regel litt lettere og putte enkelte, som for eksempel en trøtt femåring, til sengs enn der er og buksere en neddopet voksen mann ned i liggende stilling. Snakk om neddopet. Han veltet Øystein over på ryggen og tok en kritisk vurdering av han. Så vidt han kunne se var det ikke videre grunn til panikk, ikke enda i det minste. «Hvorfor føles alt så lett?» Mumlet Øystein, mens han viklet fingrene inn i skjorta til Rune. Han sukket. «Fordi en veldig skjeggete skotte syntes du hadde pene øyne» Øystein rynket øyenbrynene, det stadig ufokuserte blikket forvirret. Rune tok seg sammen, det var ikke et helt passende svar var det vel? Han la en hånd på Øystein sin skulder, og dro teppet over han. «Vi kan snakke mer om det når du føler deg litt mer opplagt» sa han stille. «Klokken er vel bare 8 er den ikke?» spurte Øystein, men han dro da hodeputen nærmere og la seg til rette på den uansett. «Den er det, men jeg tror du kan ha godt av en blund» svarte han. Øystein mumlet noe uforståelig ned i hodeputen, og Rune trakk på smilebåndet. Han rusket vennen forsiktig i håret. «Av alle plasser i verden som vi har vært, så er det her du får rohypnol eller hva søren det var i drinken» Han sa det for det meste til seg selv, da Øystein hadde sloknet allerede.

Han satt seg på sin egen seng, og fisket opp en bok han hadde kjøpt på måfå på flyplassen fra sekken. Med boken på fanget, og litt mer enn et halvt øye på Øystein, satte han seg til rette og forberedte seg på både en stille kveld, og muligheten for et besøk til det lokale sykehuset.