Alfhild Stormoen – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Alfhild Stormoen er først og fremst forbundet med Nationaltheatret, hvor hun var ansatt 1908–51. Det var ikke alltid hun gjorde de store rollene, men enhver rolle, stor eller liten, ble tatt like godt vare på. Hun var en ekte karakterskuespiller og i ordets beste mening en av nasjonalscenens støttespillere. Likevel er hun nok i ettertid kommet noe i skyggen av sin mann, Harald Stormoen.

Stormoen debuterte på Centralteateret 1904 i tittelrollen i Amalie Skrams Agnete, og høstet gode kritikker. “En merkelig forestilling og en sjelden debut,” skrev Sigurd Bødtker i Verdens Gang. 1906 fikk hun sitt gjennombrudd i tittelrollen i Elise av Hjalmar Christensen. Her var hun den moderne kontordamen Elise i datidens Kristiania. Stykket ble forholdsvis hurtig glemt, men ikke Alfhild Larsens innsats. Igjen skrev Bødtker: “Hun gav Elise det preg av overlegen kvinnlighet som hun skal ha ... Frøken Larsen forsto Elises liv.”

Fra 1908 ble Nationaltheatret hennes scene, og hennes første rolle var fru Hegaard i Nils Kjærs drama Regnskapets dag. Igjen fikk hun strålende kritikker. Hans Wiers-Jenssen skrev: “Den unge damen imponerte med sin sikkerhet, intet famlende hverken i det ytre vesen, i oppfatningen av rollen, i replikkenes betoning. Dertil en dyp og ekte følelse – men samtidig pregdes dette absolutte talent av en viss kjølighet.”

I det samme stykket medvirket også den 11 år eldre Harald Stormoen. Den erfarne skuespilleren erobret ikke bare publikum i rollen som den mislykkede kunstneren Nive, men også frøken Larsen, som senere var best kjent som fru Stormoen.

Det ble mange roller i tiden som fulgte, de fleste typiske karakterroller innen både det klassiske og det moderne repertoaret. Bl.a. spilte hun Tora i Bjørnsons Sigurd Slembe 1911 og Presteenken i Over Ævne under Bjørnson-jubileet 1932 i regi av Johanne Dybwad. Når det gjaldt rollen som den ubehagelige venninnen Mathilde i Bjørnsons samtidsdrama De Nygifte, skrev Anton Rønneberg: “... en klok og komplisert skikkelse, stykkets mest moderne”. Hun spilte også Fru Ragnhild i Ibsens Kongsemnerne, likeledes 1924 en stilsikker Ofelia mot Ingolf Schanche i Hamlet. Men hun gjorde seg også gjeldende i mer moderne dramatikk, som Erskine Caldwells sørstatsdrama Tobakkveien, hvor både hun og mannen medvirket, og i Tennessee Williams' Sporvogn til Begjær.

Som sceneinstruktør huskes hun bl.a. for sin kloke regi av Kierlighed uden Strømper under Wessel-jubileet 1942, ingen lett oppgave under de rådende omstendigheter, da nazistene dominerte både teaterets styre og repertoar. På premierekvelden 6. oktober ble forestillingen innledet ved at flere skuespillere deklamerte dikt til Wessels ære. Ingen forstod imidlertid hvorfor man skulle stryke siste linje i J. R. Bulls dikt, “... nei, der skal en kugle til en trønder”. Forklaringen kom neste morgen med beskjeden om at Trøndelag Teaters sjef, Henry Gleditsch, var skutt.

Etter krigen fortsatte Alfhild Stormoen ut sesongen 1949/50. De siste årene var teateret preget av mangel på eldre, erfarne skuespillerinner, og det ble nettopp på dette området at hun nå gjorde seg særlig bemerket. Oktober 1953 gjestet hun sin gamle scene i europapremieren på Arthur Millers drama Smeltedigelen i Gerda Rings regi, i rollen som Rebecca Nurse, et symbol på godhet og verdighet.

Alfhild Stormoen ble også mye brukt som oppleser i radio, og mange vil bl.a. huske hennes gjengivelse av Arnulf Øverlands dikt “En hustavle” som i mange år var NRKs markering av inngangen til et nytt år.