Bjarne Skard – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Bjarne Skard

Født

23. desember 1896, Levanger, Nord-Trøndelag

Død

28. juli 1961, Tønsberg, Vestfold

Virke

Geistlig og kirkehistoriker

Familie

Foreldre: Skoledirektør Matias Skard (1846–1927) og Gyda Christensen (1868–1916). Gift 24.9.1923 med Marie Ekberg (2.5.1895–14.5.1998), datter av grosserer Axel Ekberg (1872–1955) og Andrea Larsen (1861–1947). Brorsønn av Johannes Skar (1837–1914); bror av Eiliv Skard (1898–1978) og Sigmund Skard (1903–95); halvbror av Olav Skard (1881–1965) og Torfinn Skard (1891–1970); svoger til Åse Gruda Skard (1905–85); farbror til Målfrid Grude Flekkøy (1936–) og Torild Skard (1936–).

Bjarne Skard var en av de mest særpregede lederskikkelsene i Den norske kirke i tiårene etter den annen verdenskrig. Han var den første biskop i det nyopprettede Tunsberg bispedømme, der han tjenestegjorde fra 1948 til sin død 1961.

Skard vokste opp i Kristiansand. I barndomshjemmet var det en “lykkelig personalunion” av levende kristentro og allmennmenneskelige interesser, typisk både for farens brede kulturengasjement og for morens hengivne religiøsitet. Herfra fikk han med seg en alvorlig, men glad kristendom. Etter examen artium ved Kristiansand katedralskole 1916 falt det naturlig å ta fatt på teologistudiet ved universitetet i Kristiania, og han ble cand.theol. 1922.

Men teologistudiet satte Skards tillitsfulle barnetro på en alvorlig prøve. Møtet med den moderne bibel- og dogmekritikk brakte ham inn i så dype religiøse brytninger at det ble umulig for ham å gå inn i kirkelig tjeneste etter endt studium. I stedet ble han overlærer ved Stord lærerskole 1923. Liberal nyprotestantisme preget de lærebøker i kristendom som han etter hvert utgav. Han fikk også anledning til dypere faglig arbeid. Gjennom studiet av kirkefedrene arbeidet han seg etter hvert ut av sine trosvansker. Inntrykk han mottok fra sin hustru og fra hennes kristne barndomshjem ledet ham til oppbrudd. De “moderne fordommer” falt bort, og han kunne til sist istemme kirkens bekjennelse til Kristus som sann Gud og sant menneske, Herre og frelser.

Dette ble opptakten til et nytt livsavsnitt. I begynnelsen av 1930-årene var han moden for ordinasjon og prestetjeneste. Etter ordinasjonen 1932 fikk han sitt første sognekall i Sigdal–Eggedal. 1938 kom han til Bergen, til småkirkemenigheten St. Jakob. Etter en kort tid som residerende kapellan i Uranienborg menighet i Oslo ble han 1948 biskop i det nyopprettede Tunsberg bispedømme. Han døde i embetet 1961.

Skard tilhørte aldri noen kirkelig “retning”. Kirken ble hans “retning” – en naturlig følge av hans bakgrunn i grundtvigiansk tradisjon og hans teologiske forankring i klassisk oldkirkelig kristendom. Som biskop la han for dagen stor lærdom, humanistisk kultur, liturgisk bevissthet og en dyp hengivelse til den Kristus som kirken vitnet om i sin bekjennelse. I sin tjeneste forente han aristokratisk verdighet med intellektuell klarhet, teologisk dybde med trosglede. Sitt hjertes engasjement la han ikke minst i omsorgen for sine prester. Han var deres sjelesørger og venn.

Skards utvikling som menneske og teolog var i flere henseender tidstypisk. I mellomkrigstiden kom den liberale nyprotestantisme i krise. I stedet vokste det frem en ny ortodoksi med vekt på dogme og kirke, nattverdsakrament og skriftemål. Med sin bok Inkarnasjonen, som opprinnelig var forelesninger holdt for tyske krigsfanger i Storbritannia 1947, sitt hyrdebrev Dogmet om Kristus, som ble oversatt til både tysk og engelsk, og i flere mindre skifter målbar Skard på en lysende måte denne katoliserende nyorientering. I sin kirkeoppfatning integrerte han kirkens katolske arv og den evangelisk-lutherske trostradisjon. På sitt dødsleie betegnet han essayet Kirkebekjennelsen i Apostolicum som sitt åndelige testamente.

Verker

Kilder og litteratur

Portretter m.m.