Edvard Edvardsen – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Edvard Edvardsen

Født

16. november 1630, Bergen

Virke

Skolemann og historiker

Familie

Foreldre: Skomaker Evert Eiben og Dorothea Jochumsdatter Gyltz. Gift 1) 1664 med Karen Andersdatter Buus (død senest 1669); 2) 27.4.1669 med Christence Ottesdatter Schreuder (død 1684), datter av sogneprest Otto Schreuder (1628–96) og Margrethe Miltzow.

Edvard Edvardsen var en høyt ansett pedagog og historiker i Bergen. Gjennom sin Bergensbeskrivelse skapte han et kildemessig grunnlag for en rekke senere historiske arbeider om byen.

Edvardsen var elev ved Bergens katedralskole 1637–51 og avla teologisk eksamen ved universitetet i København 1653. Deretter oppholdt han seg noen år i Holland, der han hadde slektninger, og ble 1654 immatrikulert ved universitetet i Leiden. 1661 ble han hører ved Bergens katedralskole og var konrektor (viserektor) der fra 1663 til sin død. 1673 tok han magistergraden.

Petter Dass var hans elev, og Edvardsens undervisning kom til å sette spor etter seg i Nordlands Trompet. Mellom hans siste elever var dessuten Ludvig Holberg, som senere skulle dra stor nytte av konrektorens historieforskning. Edvardsens nære vennskap med tidens store dikterinne, Dorothe Engelbretsdatter, har sikkert også vært til gjensidig fordel.

I ettertid er Edvardsens pedagogiske virke blitt overskygget av hans allsidige forskning, ikke minst i Bergens historie, men også innen astronomi, fysikk og matematikk. 1682 ble hans artikkel Observation om Cometen, dateret Bergen den 20. Aug., trykt i det københavnske tidsskriftet Extraordinaires maanedlige Relationer. Holberg omtaler ham i Niels Klim som “den i astronomi og fysik særdeles grundige magister Edvard, konrektor ved den latinske skole”. Han forfattet også en andaktsbok, See Guds Bolig hos Menniskene, og skrev et (upublisert) kirkehistorisk arbeid.

Hans storverk er imidlertid Den Wiit-berømte, Den i fordum Dage Kongelige Residentzis, oc endnu høy-Privilegerede Kiøb- oc Handel-Stad Bergen udi Norrige, til vanlig bare kalt Edvardsens Bergensbeskrivelse. Under boktittelen har han føyd til: “Aff adskillige Bøger oc Manuscripter med allerstørste Flid sammensancket oc skræfvet aff den, som er fød i Bergen˙.” Edvardsen var personlig en meget beskjeden mann, men ikke på fødebyens vegne. Allerede på tittelbladet angir han grunntonen som kommer til å klinge gjennom hele verket: en naiv og grenseløs stolthet av og kjærlighet til fødebyen. Verket foreligger i to redaksjoner fra forfatterens hånd, med fortale datert 1674 og 1694. Det ble trykt i utdrag 1852 og 1868, en fullstendig utgave kom først 1949–52.

Selv om boken har en klar inndeling, er de enkelte kapitler tilfeldige og ustrukturerte, noe som henger sammen med formål og metode. Hans mål var å redde hva reddes kunne av eldre skriftlige opptegnelser om byen, og for å oppnå dette tar han med absolutt alt han finner, som oftest uten å bearbeide stoffet annerledes enn gjennom en viss gruppering. Det blir følgelig ingen helhetlig, sammenhengende fremstilling, men heller en veldig stoffsamling. Han ville være en “oprictig Historicus” og oppgav sine kilder slik at ingen skulle tro at han “noget af egen Hierne har opdictet”.

Den best strukturerte delen av boken er hans egen vandring gjennom byen fra Nordnes til Bergenhus. Gater og smug regnes opp, han dveler ved kirkene, tollboden, rådhuset, slottet og andre monumentale bygninger, beskriver dem og forteller deres historie. Videre skildrer han byens administrasjon, fattigvesen, skolevesen, vannforsyning og handelsliv, og verket blir på denne måten et uvurderlig kildeskrift til Bergens historie i annen halvdel av 1600-tallet.

Slik sett er Edvardsens bybeskrivelse blitt for 1600-tallet hva Absalon Pederssøn Beyers dagbok er for 1500-tallet og Hildebrand Meyers bergensbeskrivelse for 1700-tallet. Senere byhistorikere har da også i stor grad bygd på Edvardsens verk. Ludvig Holberg går i sin bergensbeskrivelse sjelden utenfor Edvardsens bok, men hans verk har det den autoritetstro Edvardsens arbeid manglet, en velkomponert struktur og en levende fremstilling. Også bergensbeskrivelsene til Claus Fasting (1722), Hildebrand Meyer (1774) og Lyder Sagen og Herman Foss (1824) drar stor nytte av Edvardsens flid, nøyaktighet og store kunnskaper.

Verker

Kilder og litteratur