Jacob Lange – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Jacob Lange

Jacob Otto Lange

Født

12. november 1833, Stavanger, Rogaland

Død

26. mai 1902, Kristiania

Virke

Forstmann og politiker

Familie

Foreldre: Prost Alexander Lange (1792–1867; se NBL1, bd. 8) og Christine Aall Castberg (1799–1851). Gift 21.8.1862 med Aagot Thekla Bøbert (16.12.1840–20.1.1929), datter av sølvverksdirektør Carl Friederich Bøbert (1804–69; se NBL1, bd. 2) og Elisabeth Magdalene Abel (1810–73; søster av Niels Henrik Abel, 1802–29). Farbror til Gunnar Lange (1855–1915); morbror til Kitty Kielland (1843–1914), Alexander Lange Kielland (1849–1906) og Johannes Johnson (1864–1916); fetter av Christian Christoph Andreas Lange (1810–61); grandonkel (farfars bror) til Anders Lange (1904–74).

Jacob Lange er mest kjent som president i riksretten mot regjeringen Selmer 1883–84. Han var en standhaftig venstremann og var statsråd 1891–93.

Lange tilhørte fremtredende embetsmannsslekter på både fars- og morssiden. Han vokste opp i Asker, der faren var sogneprest og prost. Lange interesserte seg for skogvesen og studerte ved forstakademiet i Tharandt i Sachsen. 1858 ble han forstassistent i Hedmark. Fra 1860 var han overførster på Kongsberg og fra 1876 også bestyrer av skogskolen der. På Kongsberg kom han inn i byens ledende kretser; hans svigerfar var direktør ved sølvverket.

Lange var tidlig politisk interessert, og han var medlem av Kongsberg bystyre i en årrekke og ordfører 1875–76. Han nøt stor tillit i byen og var forlikskommissær fra 1876 til han ble statsråd 1891. Lange ble lenge regnet som høyremann, og han representerte Kongsberg på Stortinget 1877–79. Han hadde da politiske anfektelser og lot seg ikke gjenvelge. 1882 kunngjorde han at han var å betrakte som venstremann, og han ble på ny valgt til Stortinget 1883 og var deretter fast representant inntil han gikk inn i regjeringen. Han var hele tiden medlem av Lagtinget og fungerte som lagtingspresident 1888–91.

Lange kom til å spille en betydelig politisk rolle da han, meget mot sin vilje, ble valgt til president i Riksretten i saken mot statsminister Christian Selmers regjering 1883–84. Høyesteretts medlemmer av retten truet med å trekke seg, og Lagtingets medlemmer mente at de selv skulle ta stilling til sin habilitet. Lange, som utviste stor fasthet, truet med å føre saken for åpne dører og erklære Grunnloven for brutt om ikke lovens regler ble fulgt. Selv stemte han for domfellelse på alle punkter, og i spørsmålet om veto mot bevilgninger var det hans dobbeltstemme som førte til at regjeringen ble dømt.

Lange var en innflytelsesrik politiker, og fra 1886 tilhørte han den delen av Venstre som ønsket en mer radikal politikk enn den som ble ført av regjeringen. 1888 foreslo han å oppløse Venstreforeningen i Stortinget, slik at Venstre kunne organiseres som et ordinært parti.

1891 ble Lange utnevnt til statsråd i Johannes Steens første rene venstreregjering. Dette var en radikal regjering, og Morgenbladet mente at regjeringen var “af brandrødeste farve”. Lange ble medlem av statsrådavdelingen i Stockholm. Ved valget høsten 1891 fikk Venstre rent flertall på Stortinget. Dette gjorde at regjeringen forsøkte å få igjennom en rekke tiltak, bl.a. et eget norsk konsulatvesen. Uenighet med kongen i denne saken gjorde at regjeringen gikk til “streik” og innleverte sine avskjedssøknader 1892, for deretter å trekke dem tilbake. Forholdet mellom Oscar 2 og Lange var etter dette dårlig. Kongen hevdet at Lange under statsråd i Stockholm hadde opptrådt så utfordrende at han ikke lenger kunne tåle ham i regjeringen. Yngvar Nielsen hevder at Lange sa til kongen at denne viste en brutal oppførsel. Statsministeren ville ikke påtvinge kongen noen statsråd som var ham personlig ubehagelig, og Lange ble hentet hjem for å bestyre Revisjonsdepartementet. Våren 1893 økte uenigheten igjen, og regjeringen søkte på nytt avskjed, noe kongen innvilget på stedet.

Lange, som hadde slitt med helsen etter den slitsomme riksrettssaken, levde siden stille i Kristiania, men mange søkte råd hos den erfarne politikeren. Han var uenig i alle kompromissforslag i forholdet til Sverige. 1892 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Kilder og litteratur