Sigvald Skavlan – Norsk biografisk leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Sigvald Skavlan

Født

27. desember 1839, Stranda, Møre og Romsdal

Død

4. november 1912, Kristiania

Virke

Prest, skolemann og salmedikter

Familie

Foreldre: Sogneprest og stortingsmann Aage Schavland (1806–76) og Gerhardine Pauline Bergh (1817–84). Gift 1) 23.8.1870 i Drammen med Hildur Lydia Egidius (17.6.1835–22.1.1892), datter av generalkonsul Georg Frederik Egidius (1800–56) og Karen Magdalene Thorne (f. 1803); 2) 7.10.1893 i Kristiania med Cecilie Cathrine Larsen (10.5.1851–6.5.1931), datter av kjøpmann Peter Andreas Larsen (1822–75) og Mathilde Elisabeth Gløersen (1828–1906). Bror av Olaf Skavlan (1838–91), Einar Skavlan (1845–1923; se NBL1, bd. 13), Aage Skavlan (1847–1920; se sst.) og Harald Skavlan (1854–1908; se sst.); farbror til Einar Kielland Skavlan (1882–1954); svoger til Ludvig Daae (1829–93), Elling Holst (1849–1915) og Alfred W. G. Larsen (1863–1950).

Selv om Sigvald Skavlan i sin tid markerte seg sterkt både som prest og som skoleforstander, er han i ettertid mest kjent for sine salmer og kantater, hvorav flere er å regne som klassikere.

Skavlan vokste opp på Sunnmøre og fikk sin skolegang ved Bergen katedralskole. Etter examen artium 1858 studerte han teologi ved universitetet i Christiania, ble cand.theol. 1864 og tok praktisk-teologisk eksamen året etter. Han var sjømannsprest i Antwerpen fra 1865 til han 1869 ble ansatt som lærer ved Trondhjems Døvstummeinstitut. 1872 ble han forstander samme sted, og ved instituttets 50-årsjubileum 1875 skrev han dets historie. Skriftet inneholder også en avhandling, Tegnsprog, som viser en bemerkelsesverdig innsikt; i forståelsen av dette særegne språket lå han langt foran sin samtid.

Imidlertid var det prestegjerningen som var Skavlans store kall. 1877 forlot han Trondhjems Døvstummeinstitut for godt og ble sogneprest i Askøy ved Bergen, fra 1885 dessuten prost i Midhordland prosti. Men han søkte seg tilbake til Trondheim; 1887 ble han utnevnt til residerende kapellan ved Vår Frue kirke, og fra 1894 var han sogneprest samme sted til han gikk av med pensjon 1911.

Som prest la Skavlan spesielt stor vekt på prekenarbeidet. Han ble en høyt skattet predikant, som kunne glede seg over å forrette for et stort publikum. “Der var i hans taler en poetisk flukt og en åndfull fortolkning som grep tilhørerne,” heter det. Mange av hans prekener ble utgitt på trykk. Skavlans interesse for kristent ungdomsarbeid førte bl.a. til stiftelsen av Trondhjems Ynglingeforening, hvor han senere ble æresmedlem.

Den tiden Skavlan hadde vært lærer/forstander ved døveskolen, hadde gitt ham et nært forhold til de døve, og han holdt regelmessig gudstjenester for denne gruppen, deltok i de døves foreningsliv, holdt foredrag på et særdeles levende, vakkert tegnspråk, og 1910 ble han utnevnt til det første æresmedlem i Døvstumforeningen i Trondhjem.

Skavlan var også aktiv som salmedikter, og det er satt musikk til en rekke av hans salmer og sanger; blant de mest kjente er Å fikk jeg kun være den minste kvist, som også viser hans store ydmykhet. En rekke mannskor har fortsatt Skavlans Sangerhilsen ('La oss hvirvle velkomst-sangen') til Edvard Griegs taktfaste melodi på repertoaret. Skavlan skrev også en rekke kantater, bl.a. til Røros kobberverks 250-årsjubileum, til Trondheim bys 900-årsjubileum og til kong Haakon 7s og dronning Mauds kroning i Nidarosdomen 1906.

Sigvald Skavlan var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1872, selskapets visepreses 1874–77 og medlem av direksjonen 1888–91. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1897.

Verker

Et utvalg

Kilder og litteratur