Gult (original) (raw)

«Gul» omdirigeres hit. For fornavet, se Gul (navn).

Gult
Gul naturen: blomstereng i Cornwall
Fargeeksempel
Fargekoder
Hex #FFFF00
RGB (255, 255, 0)
CMYK (0, 0, 100, 0)
HSV (60°, 100 %, 100 %)
CSS yellow

Gult (norrønt: gulr)[1] er en farge som minner om gull og som ligner på Solen.[2] Språklig er ordene gult og gull beslektet.[2] Lyset fra Solen har en dominans av gult i forhold til andre bølgelengder. I estetikken regnes gult til de varme fargene. På grunn av tradisjonelle fargestoffer som malekunsten brukte ble gult tradisjonelt sett på som komplementær (utfyllende) til lilla.

Gult er en primærfarge som inngår i fargespekteret som en av de tre grunnfargene. Den gule delen av spekteret der den framkalles av lys med en dominerende bølgelengde for hva det menneskelige øye kan oppfatte på fra omtrent 575 til 575 nanometer. I subtraktive fargesystemer, brukt i maling eller fargetrykk. I lysspekteret en farge mellom grønt og oransje.

I fargemodellen RGB (rød-grønn-blå), som brukes til å lage farger på TV- og dataskjermer, er gult en sekundærfarge som lages ved å kombinere rødt og grønt med lik intensitet. Karotenoider, som betegner kjemisk beslektede røde og gule pigmenter som dannes i enkelte planter og dyr[3] gir den karakteristiske gule fargen til høstblader, mais, kanarifugler, påskeliljer og sitroner, samt eggeplommer, smørblomster og bananer. De absorberer lysenergi og beskytter planter mot fotoskader i noen tilfeller.[4][5] Sollys har en svak gulaktig fargetone når solen er nær horisonten, på grunn av atmosfærisk spredning av kortere bølgelengder (grønn, blå og fiolett).

Gul slange: Bothriechis schlegelii.

Ettersom det var allment tilgjengelig, var gult okerpigment en av de første fargene som ble brukt i kunsten; Lascauxgrotten i Frankrike har et maleri av en gul hest fra steinalderen som er 17 000 år gammel.[6] Oker- og auripigmenter ble brukt til å representere gull og hudfarge i utsmykkede graver i oldtidens Egypt, deretter i veggmaleriene i romerske villaer.[7] I den tidlige kristne kirken var gult fargen som ble assosiert med paven og kongerikets gylne nøkler (metaforiske nøkler til sankt Peters kontor),[8] men det ble også assosiert med Judas Iskariots forræderi og brukt til å markere kjettere. På 1900-tallet ble jøder i det nazi-okkuperte Europa tvunget til å bære en gul stjerne. I Kina var knallgult fargen i Midtens rike, og kunne bare bæres av keiseren og hans husstand; spesielle gjester ble ønsket velkommen på et gult teppe.[9]

Steinaldermaleri av en gul hest i Lascauxgrotten.

I Europa, Canada, USA og andre steder er gul fargen folk oftest forbundet med fornøyelse, mildhet, humor, lykke og spontanitet. Den kan imidlertid også assosieres med dobbeltspill, misunnelse, sjalusi, grådighet, rettferdighet og, i USA, feighet.[10] I Iran har den konnotasjoner av blekhet/sykdom,[11] men også visdom og slektskap.[12] I Kina og mange asiatiske land blir den sett på som fargen for kongelighet, adel, respekt, lykke, ære, harmoni og visdom.[13]

Gulfarge kan betegne løgn i mytologiens verden. I Sørøst-Asia er gult en høyt aktet farge, og brukes i religiøs sammenheng innen både hinduismen og buddhismen, blant annet i munkedrakter. I Indonesia heter gult kuning eller golkar, og dette er også navnet på det tidligere regjeringspartiet til Suharto som bruker gule farger.

Vincent van Goghs maleri Solsikker fra 1888.

Det norske ordet gul stammer fra norrønt gulr, avledet fra germansk, som stammer fra indoeuropeiske *ghel-, som betegner både «gult» og «grønt»,[14] samt «gulgrønn»,[2] Det samme rotordet betegnet også «å skinne», den danner ord for «gull» (det «lyse» metallet), ord som betegner farger, spesielt «gul» og «grønn», også «galle» for fargen, og en stor gruppe germanske ord som begynner med gl- som har å gjøre med å skinne og glitre.[15] Det finnes således i former som norske gull, gyllen, glo, glane, stirre, foruten gløde, lyse, og videre i galle, «gulgrønn», bitter fordøyelse.[2]

Videre bakover stammer det fra det urgermanske ordet gelwaz, «gul». Det har samme indoeuropeiske base, gel-, som ordene gull og yell; gʰel- betyr både «lys og skinnende», og «å rope».[16] Det har derfra gitt latinske helvus, «gulaktig», og muligens galbus, «grønnaktig gul» (kilden til franske jaune, «gul»), greske kholē, «galle». I germanske språk har det gitt tyske gelb, nederlandske gel, gul i norsk, svensk og dansk, og yellow på engelsk.[14]

Den motsatte betydningen av sol, lysende, glødende til negativ symbolisme i sykdom kan muligens knyttes til fargen på gult puss fra betente sår. Videre også til sjalusi, og av ukjente grunner også til bedrag. I middelalderens malerier ble Judas og kjeltringer generelt kledd i gult, en avsky som ble videreført til jødehat hvor jøder som ble tvunget til å bære et særskilt kjennetegn i gult, som regel en stjerne, den såkalte jødestjerne. Senere ble gult knyttet til ikke-fagorganiserte og streikebrytere, det vil si de som ble oppfattet som svikere. Først under den franske impresjonismen på 1860-1880-tallet ble gult benyttet som en positiv farge i billedkunsten.[2] Et skinnende eksempel er Vincent van Goghs maleri av tre solsikkerblomster i en vase, Solsikker fra 1888.

Gult finnes mellom grønt og rødt på spekteret av synlig lys. Det er fargen det menneskelige øyet ser når det ser på lys med en dominerende bølgelengde mellom 570 og 590 nanometer.[17][18]

I fargetrykk er gult en av de tre subtraktive primærfargene i blekk, sammen med magenta og cyan. Sammen med svart kan de legges over hverandre i riktig kombinasjon for fargeblanding og for å skrive ut et hvilket som helst fullfargebilde. (Se fargemodellen CMYK). En bestemt gulfarge brukes, kalt prosessgult (også kjent som «pigmentgult», «skrivergult» og «kanarigult»).[19] Prosessgult er ikke en RGB-farge, og det er ingen fast konvertering fra CMYK-primærfarger til RGB, fordi de to fargesystemene opererer etter helt forskjellige prinsipper og har forskjellige fargeområder (skalaer).[20] Ulike formuleringer brukes for trykkeriet blekk, slik at det kan være variasjoner i den trykte fargen som er faktisk rent gult blekk.

Det som er gule på en farge-TV eller dataskjerm skapes på en helt annen måte; ved å kombinere grønt og rødt lys med riktig intensitetsnivå. (Se fargemodell RGB).

Komplementer av gult har en dominerende bølgelengde i området 380 til 480 nm. De grønne linjene viser flere mulige par av komplementære farger med hensyn til forskjellige nøytrale fargetemperaturer for svartlegemer, illustrert av «Planck-lokuset» (etter Max Planck.

Se også: Komplementærfarger

Tradisjonelt er lilla komplementærfargen til gul; de to fargene står overfor hverandre på fargehjulet RYB, som lenge har blitt brukt av malere.[21] Vincent van Gogh, en ivrig student av fargeteori, brukte kombinasjoner av gult og lilla i flere av maleriene sine for maksimal kontrast og harmoni.[22]

En definisjon er at «to farger er komplementære når det er mulig å reprodusere tristimulusverdiene til en spesifisert akromatisk stimulus ved en additiv blanding av disse to stimuliene».[23] Det vil si at når to fargede lys kan blandes for å tilsvare et spesifisert hvitt (akromatisk, ikke-farget) lys, er fargene til disse to lysene komplementære. Denne definisjonen begrenser imidlertid ikke hvilken versjon av hvitt som vil bli spesifisert. På 1800-tallet utførte forskerne Grassmann og Helmholtz eksperimenter der de konkluderte med at det var vanskelig å finne et godt komplement for spektralgult, men at resultatet var indigo, det vil si en bølgelengde som dagens fargeforskere ville kalt blå eller blåfiolett. Helmholtz sa at «gult og indigoblått» er komplementer.[24] Grassmann rekonstruerte Isaac Newtons kategorigrenser i form av bølgelengder og sa at «Denne indigoen faller derfor innenfor fargegrensene som, ifølge Helmholtz, komplementærfargene til gult ligger mellom.»[25]

Newtons egen fargesirkel har gult rett overfor grensen mellom indigo og fiolett. Disse resultatene, at komplementet til gult har en bølgelengde kortere enn 450 nm, kan utledes fra det moderne CIE 1931-systemet for fargemåling hvis det antas at det gule har en bølgelengde på omtrent 580 nm eller kortere, og at det spesifiserte hvite er fargen til en svartlegeme-stråler med en temperatur på 2800 K eller lavere (det vil si det hvite i en vanlig glødepære). Mer typisk, med en dagslysfarget eller rundt 5000 til 6000 K hvit, vil komplementet til gult være i det blå bølgelengdeområdet, som er det moderne standardsvaret for komplementet til gult.

På grunn av egenskapene til malingspigmenter og bruken av forskjellige fargehjul, betrakter malere tradisjonelt komplementet til gult som fargen indigo eller blåfiolett.

Det nasjonale flagget til Ukraina, i blått og gult.

Gulfargen er mye brukt i flagg og andre kjennetegn fra hele verden og gjennom historien. En lang rekke land har idag lysere eller mørkere gult som en mer eller mindre dominerende farge i sine nasjonalflagg, for eksempel i Belgias, Jamaicas, Spanias og Ukrainas flagg. Gul er også en av fargene i Etiopias flagg, og derfra stammer én av to fargekombinasjoner som regnes som de panafrikanske fargene, som igjen brukes i en rekke andre flagg.

I våpenskjold skal gul farge normalt være å forstå som en gjengivelse av det heraldiske metallet (tinkturen) gull. Ofte gjengis gull og sølv som gult og hvitt i våpen, fordi gult og hvitt er mindre kostbart og komplisert å gjengi. F.eks. løven i Norges riksvåpen gjengis ofte som gul selv om det i heraldiske beskrivelser (blasoneringer) står at den er av gull. Fordi alle våpen skal ha enten gull eller sølv, behøver ikke gulfargen nødvendigvis å ha en bestemt symbolikk. I moderne, norske kommunevåpen kan gull ha symbolsk betydning, bl.a. kan gull stå for en gul kornåker, slik som i Ulsteins våpen fra 1986.

Ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl.res., blir det samtidig fastsatt kommuneflagg. Bakgrunn eller figurer som er betegnet som gull i kommunevåpenet, blir da betegnet som gul i flagget.

  1. ↑ «gul», NAOB
  2. 1 2 3 4 5 De Caprona, Yann (2013): Norsk Etymologisk ordbok, Kagge forlag, s. 327
  3. ↑ «karotenoid», NAOB.
  4. ↑ Kasahara, Masahiro et al (desember 2002): «Chloroplast avoidance movement reduces photodamage in plants», Nature, doi:10.1038/nature01213.
  5. ↑ Armstrong, G.A.; Hearst, J.E. (1996): Carotenoids 2: Genetics and molecular biology of carotenoid pigment biosynthesis, FASEB J. 10 (2): 228–237. doi:10.1096/fasebj.10.2.8641556. ISSN 0892-6638. PMID 8641556. S2CID 22385652.
  6. ↑ «The Cave Paintings of Lascaux», Josette King 30. juni 2017
  7. ↑ «Antiquity», Pigments through the Ages.
  8. ↑ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 16:19
  9. ↑ Sitert i Heller, Eva (2000): Psychologie de la couleur – effets et symboliques, s. 82.
  10. ↑ Heller, Eva (2000): Psychologie de la couleur – effets et symboliques, s. 69–86.
  11. ↑ Price, Massoume (desember 2001): «Culture of Iran: Festival of Fire», Iran Chamber Society. Arkivert fra originalen 3. februar 2023.
  12. ↑ Amjadi, Maryam Ala (2012): Shades of doubt and shapes of hope: Colors in Iranian culture, Payvand. Arkivert fra originalen 21. desember 2022.
  13. ↑ Heller, Eva (2000): Psychologie de la couleur – effets et symboliques, s. 69–86
  14. 1 2 Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins, Bloomsbury Reference. s. 581
  15. ↑ «*ghel-(2)», Online Etymology Dictionary
  16. ↑ Webster's New World Dictionary of American English, Third College Edition, (1988)
  17. ↑ «Visible Light Spectrum: From a Lighting Manufacturer's Perspective», Lumitex
  18. ↑ «The Yellow Paradox: Why Mixed Red and Green Light Looks Like Pure Yellow» (PDF), Vfxstudios.com
  19. ↑ «Canary yellow», Figma
  20. ↑ «Mastering CMYK Conversion to RGB A Practical Guide for Creatives», Virtuall 1. februar 2026.
  21. ↑ Roelofs, Isabelle; Petillion, Fabien (2012): La couleur expliquée aux artistes. Paris: Eyrolles. ISBN 978-2-212-13486-5.
  22. ↑ Gage, John (2006): La Couleur dans l'art. s. 50–51.
  23. ↑ Hunt, J.W.G. (1980): Measuring Color. Ellis Horwood Ltd. ISBN 978-0-7458-0125-4.
  24. ↑ von Helmholtz, Hermann (1924): Physiological Optics. Dover. ISBN 978-0-486-44260-0.
  25. ↑ Grassmann, Hermann Günter (1854): "Theory of Compound Colors", Philosophical Magazine. 4, s. 254–264.