Inger Hagerup (original) (raw)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Inger Hagerup
Født Inger Johanne Halsør12. apr. 1905[1]Rediger på WikidataBergen
Død 6. feb. 1985[2][3]Rediger på Wikidata (79 år)Fredrikstad
Beskjeftigelse Skribent, lyriker, dramatiker
Ektefelle Anders Askevold Hagerup (1931–)[1]
Barn Klaus HagerupHelge Hagerup
Nasjonalitet Norge
Språk Norsk
Utmerkelser Doblougprisen (1962)Gyldendals legat (1944)Sarpsborgprisen (1953)
IMDb IMDb

Inger Hagerups plass, Haugerud i Oslo.

Inger Hagerup (1905–1985) var en norsk lyriker og oversetter.[4] Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.

Hun ble født Inger Johanne Halsør og giftet seg med lektor Anders Hagerup i Bergen i 1931, og ble kjent under dette etternavn. Begge hadde røtter til Sogn og Fjordane. Familien, med sønnen Helge, flyktet i 1943 til Sverige.

Inger Hagerup er mest kjent som lyriker, men har også utgitt skuespill og hørespill. Hun utgav sin første diktsamling, Jeg gikk meg vill i skogene, i 1939. Hun bodde i Fredrikstad i en vesentlig del av sitt liv.

Hun var en overbevist sosialist, og kalte seg gjerne kommunist.[5] Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Som voksen bodde hun på Haugerud i Oslo. Hun var mor til forfatterne Klaus Hagerup og Helge Hagerup.

Flere av Inger Hagerups dikt er tonesatt, blant annet Våre små søsken med musikk av Tore Magnus Pettersson og Den korsfestede sier med musikk av Finn Kalvik.

Hun fikk et gjennombrudd med diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941», der første strofe lyder: «De brente våre gårder/ de drepte våre menn/ la våre hjerter hamre/ det om og om igjen». Diktet har en gjennomgående, slagkraftig rytme som avspeiler raseriet over det fatale, tyske bombeangrepet på Aust-Vågøy i 1941.

Om diktet Den korsfestede sier (1947) «har ho skrive at ho tenkte så verdsleg at ho lét Kristus erkjenne at hans eiga liding ikkje har hjelpt mot nauda i verda.»[6]; diktet er i jeg-form, og nevner eksplisitt Dachau, Buchenwald og Belsen. I kjølvannet av den andre verdenskrigen var det mange intellektuelle som følte at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Litteraturforskeren Unni Langås «leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske».[7] Diktet ble i 1975 brukt i en markering mot kirken.[8]

Med diktsamlingene Så rart! (1950) Lille Persille (1961) skrev hun seg inn i en tradisjon av nonsensdikt for barn, som også André Bjerke arbeidet med i den samme perioden.

Hagerup har oversatt romanen Fluenes herre fra engelsk til norsk. Selvbiografien i tre deler, Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede? og Ut og søke tjeneste kom i årene 1965, 1966 og 1968. Den behandler barndommen og oppveksten fram til 1931, det året hun giftet seg.

Dikt og prosa

Hørespill[9]

Diskografi

Album

Lyrikk av Hagerup er brukt på følgende innspillinger

  1. 1 2 Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Inger_Hagerup[Hentet fra Wikidata]
  2. Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Inger_Hagerup[Hentet fra Wikidata]
  3. Norsk biografisk leksikon, oppført som Inger Johanne Hagerup, Norsk biografisk leksikon ID Inger_Hagerup, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. (no) «Inger Johanne Hagerup» i Store norske leksikon
  5. Om Inger Hagerup i Norsk biografisk leksikon
  6. « Inger Hagerup: Kva ville ho med livet?»; Dag og Tid 23.5.14
  7. Driftenes og drømmenes dikter; Klassekampen 12. april 2005.
  8. Gyrid Gunnes (30. april 2014). «Trange båser for innvandreres litteratur». Aftenposten. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 26. mai 2023.
  9. Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 202