eid – Wiktionary (original) (raw)

Se også: Eid

eid n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Opprinnelig en betegnelse for et sted hvor en båtreise må avbrytes, slik at ferdselen må gå over land, f.eks. en landtange mellom fjord og innsjø, eller en foss. [1]
    Mellom Halsafjorden og Skålviksfjorden ligger det et eid hvor folk har bosatt seg.

Fra norrønt eið

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
eid eidet eid eidene (bokmål/riksmål)
eid eidet eid eida (bokmål)
eit eid eidet eid eida (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

sted der man må gå, og evt dra/bære båter over land

smalt landområde med vann eller sjø på begge sider

  1. ↑ Olaf Kortner, Preben Munthe, Egil Tveterås (1979). Store Norske Leksikon, bind 5. Oslo, Norge: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0029-2.

eid m (nynorsk)

  1. høgtideleg løfte
  2. bannord

Fra norrønt eiðr

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein eid eiden eidar eidane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

eid (bokmål/riksmål)

  1. bøyningsform av eie