erg – Wiktionary (original) (raw)

Se også: Erg

Wikipedia

erg m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (fysikk) Enhetsbetegnelse for arbeid. Tilsvarer 10−7 joule.

Fra gammelgresk ἔργον (ergos, «arbeid»).

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein erg ergen ergar ergane (nynorsk)
en erg ergen erger ergene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

erg m (flertall ergs)

  1. Ørkenregion

Fra arabisk عرگ

IPA: /ɛʁɡ/

erg m (flertall ergs)

  1. (fysikk) erg (enhetsbetegnelse for arbeid)

Fra gammelgresk ἔργον (ergos, «arbeid»).

IPA: /ɛʁɡ/

erg, erge (komparaitv erger, ergere; superlativ ergst, ergste)

  1. ergerlig, ille, dumt, forferdelig

erg

  1. veldig

erg n

  1. anelse, at man vet om noe