fort – Wiktionary (original) (raw)

Se også: Fort

fort n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Et selvstendig festningsverk.
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
fort fortet fort fortene (bokmål/riksmål)
fort fortet fort forta (bokmål)
eit fort fortet fort forta (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

fort (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. På en rask måte; hurtig, raskt.
  2. Lett eller enkelt.

fort m (f forte, m flertall forts, f flertall fortes)

  1. sterk

fort m (flertall forts)

  1. fort

fort

  1. bort(e)
    Ich will fort von hier! – Jeg vil bort herfra!
    Er ist für immer fort. – Han er borte for alltid.
  2. videre
    und so weiter, und so fort – og så videre (i det "uendelige)