jo – Wiktionary (original) (raw)
Se også: Jo
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bekreftende for det positive innholdet i et utsagn; særlig som svar til negative spørsmål eller oppfordringer
Er ikke du fra Norge? Jo, det er jeg. - del av svar på positivt spørsmål; noe dempende eller tvilende
Du kommer vel i morgen? Jo, jeg må bare innom bestemor først. - i ironisk bekreftelse
Jo, du er meg en fin en.
- jau (nynorsk)
Beslektet med ja, sideform av norrønt jaur
IPA: [jo:]
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (trykklett) brukt for å fastslå det bekreftende innholdet i en setning; som kjent, åpenbart
Det er jo det jeg sier jo.
Men det er jo slik det er.
Det er det klart jeg vet, jeg er jo herfra.
IPA: [jo:]
brukes for å fastslå positivt innhold
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- dess
Jo før, jo heller.
dess
| dansk: jo da(da) engelsk: the en(en) nederlandsk: hoe nl(nl) | svensk: ju sv(sv) |
|---|
jo m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
IPA: [jo:]
Ref: Norsk ordbank
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein jo | joen | joar | joane | (nynorsk) |
| en jo | joen | joer | joene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. |
jo
jo
jo
jo
jo
jo