stein – Wiktionary (original) (raw)
Se også: Stein
stein m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- fast, hard, mineralsk masse
Det var mye stein i åkeren. - klump eller fragment av samme
Det sto en stein på grava.
- sten (bokmål/riksmål)
 |
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her. |
|---|
 |
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til. |
|---|
Du skal ikke kaste stein når du sitter i glasshus, å kaste stein i glasshus
| Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein stein | steinen | steinar | steinane | (nynorsk) |
| en stein | steinen | steiner | steinene | (bokmål/riksmål) |
| (ein/en) stein | steinen | Telles ikke | (bokmål/riksmål/nynorsk) | |
| For genitiv av substantiv, se eieform. |
fast, hard, mineralsk masse
stein (bokmål/riksmål/nynorsk)
- sterkt påvirka eller rusa av kjemisk substans
Gutten var både full og stein.
| Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | ||||
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| stein | stein | steint | steine | steine | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
sterkt påvirka eller rusa av kjemisk substans