Claus Halberg - Profile on Academia.edu (original) (raw)

Papers by Claus Halberg

NORA: Nordic Journal of Gender Research, 2023

Over the course of the last decade, a strand of feminist science scholarship has come together un... more Over the course of the last decade, a strand of feminist science scholarship has come together under the rubric of "neurofeminism". One of the driving concerns for scholars in this area is to expose and criticize what is sometimes called "neurosexism". This is a tendency among some neuroscientists, science writers and journalists to exaggerate cognitive, emotional, and behavioural sex differences and to pin gender stereotypes on allegedly innate sex differences of brain structure and function. The standard neurofeminist response has operated largely within the framework of the nature vs. nurture problematic, emphasizing the lack of attention to the role played by experience-dependent neuroplasticity in the development of a gendered brain. I propose to reframe this debate using resources from the philosophy of mind. I argue that several issues driving this debate hinge on the more fundamental question of how the role of the brain in behaviour should be conceptualized. In this regard, I show how neurosexism assumes neurocentrism-which I explicate as the transposition of the Cartesian immaterial soul onto the immaterial brain-as its philosophical foundation, and I develop the case against this assumption, drawing in part on the enactive approach to the philosophy and science of the mind.

Tidsskrift for kjønnsforskning, 2022

I og med den «materielle vendingen» har feminismens tradisjonelt skeptiske holdning til naturbegr... more I og med den «materielle vendingen» har feminismens tradisjonelt skeptiske holdning til naturbegrepet blitt erstattet av en naturnysgjerrighet og -entusiasme. Naturen skal ikke lenger forstås som kulturens passive, enhetlige og deterministiske motsetning, hevdes det, men snarere som dynamisk, mangfoldig og uforutsigbar – som et overskudd hinsides de rammene vi setter for den gjennom språk, vitenskap og teknikk. I denne artikkelen hevder jeg at en slik (tilbake)vending til naturen er basert på en feilslutning. Med det dagligspråkfilosofiske mottoet om å føre ord tilbake fra deres metafysiske til deres hverdagslige betydning som ledetråd viser jeg at det ikke skjuler seg noe bakom våre språklige praksiser som skulle svare til den generelle betegnelsen «natur», hvorom vi meningsfullt kan si at dette noe er enten «passivt» eller «aktivt», «enhetlig» eller «mangfoldig». Når vi slik avtenker, framfor å nytenke, det metafysiske naturbegrepet, og hermed også den såkalte natur/kultur-motsetningen, kan vi se på klassikerne innen moderne feministisk teori – fra Simone de Beauvoir til Judith Butler – med friske øyne og hermed få et bedre blikk for heterogeniteten i problematikker som disse tekstene setter i spill, men som har en tendens til å tilsløres av natur/kultur-begrepsapparatet. Jeg avslutter med en kort refleksjon om hvilke implikasjoner standpunktet mitt kan tenkes å ha for økofeminisme som teori og praksis.

Body & Society, 2019

In a recent article published in Body & Society, Nikolas Rose considers what he takes to be possi... more In a recent article published in Body & Society, Nikolas Rose considers what he takes to be possible historical-ontological implications of recent developments in brain-decoding technologies. He argues that such technologies embody the premise that the brain is the real locus of mental states and processes, hence that a new materialist ontology of thought may be in the process of emerging through technological demonstration rather than through philosophical resolution. In this reply, I offer some reasons for being sceptical about such claims. I argue that the ontology in question hardly amounts to anything particularly new, that technologies cannot demonstrate anything in these matters independently of philosophical inclinations of some kind, and that it is at least an open issue whether the ontology in question can secure its claim to be a materialist ontology of thought.

Helge Pettersen, Terje Hellesen & Remi Nilsen (red.): Deleuze i vest, 2018

Gjennom de siste ti-femten årene har Deleuze oftere og oftere blitt gjenstand for en form for nyl... more Gjennom de siste ti-femten årene har Deleuze oftere og oftere blitt gjenstand for en form for nylesning der det handler om å peke på en ikke-vedstått gjeld til fenomenologien i Deleuze. Den representanten for den fenomenologiske tradisjonen som kanskje oftest har blitt trukket fram som en forløper for mange av Deleuzes ansatser er Merleau-Ponty. Merleau-Ponty, hevdes det, må i større grad anerkjennes som Deleuzes allierte når det gjelder oppgaven med å tenke immanensen og forskjellen. I denne artikkelen forsøker jeg å vise hvorfor et slikt prosjekt har lite for seg. Strategien min er å ta for meg to filosofiske grunnspørsmål som reises og besvares hos både Deleuze og Merleau-Ponty, nemlig metafilosofi (spørsmålet om filosofiens bestemmelse) og metapsykologi (subjektteori). Med henvisning til sentrale og velkjente tekster fra begge forfattere søker jeg å vise hvordan de to inntar nærmest diametralt motsatte holdninger i disse to sentrale filosofiske spørsmålene. Hermed vil jeg mane til besinnelse hos dem som vil ha i både pose og sekk og som søker en fenomenologisert Deleuze eller en deleuzianisert fenomenologi.

Études Phénoménologiques - Phenomenological Studies, 2017

In this article, I propose to look at some recently advanced arguments that in different ways, an... more In this article, I propose to look at some recently advanced arguments that in different ways, and at varying levels of explicitness, oppose the idea and the ambition of a naturalized phenomenology. I consider three arguments in particular: 1) taking phenomenology seriously should keep one from any attempt to get a purchase on the “hard problem” of consciousness, i.e., of explaining why an assembly of neurons or other physico-biological structure should yield phenomenal consciousness in the first place; 2) failure to adopt the transcendental point of view and methodology appropriate to the understanding of figures within classical phenomenology (like Merleau-Ponty) results in a misunderstanding of their genuine contribution to modern philosophy of mind; and 3) the misunderstanding in question has to do with the description deficit that inescapably compromises any attempt to characterize consciousness from a non-transcendental point of view. I argue that the reasoning behind these arguments fails to make adequate sense of either phenomenology or naturalism. A strategy is proposed by which an ambitious phenomenological philosophy can make peace with a no less ambitious cognitive (neuro)science, through a deflated notion of phenomenology as a domain of inquiry, combined with a re-inflated notion of Phenomenology as a philosophical orientation or movement.

Discipline Filosofiche, 2014

In this article, I attempt to accomplish two objectives. The first is a diagnosis of our contempo... more In this article, I attempt to accomplish two objectives. The first is a diagnosis of our contemporary understanding of nature, which I propose to characterize (borrowing a term from Merleau-Ponty) as an ontological diplopia between the view of nature as rigidity and the view of nature as plasticity. Second, I suggest a way to address this situation that combines basic clues from what I call Merleau-Ponty’s philosophy of the organism, as it can be gleaned from his book The Structure of Behaviour, and Terrence W. Deacon’s autogenetic model of the emergence of life from matter, such as it is set forth in his recent book Incomplete Nature: How Mind Emerged From Matter. I end with some thoughts on how this assemblage of a dialectical conception of the organism and an autogenetic theory of life’s emergence from non-life might enable a reconsideration of the stakes involved in the subversion of rigidity at the hand of plasticity that is underway in our times.

Tidsskrift for kjønnsforskning, 2014

Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3-4-2014, årg. 38, s. 326-331 © Universitetsforlaget b

Ane F. Aarø & Johannes Servan (eds.): Environment, Embodiment and Gender, 2011

Agora: Tidsskrift for metafysisk spekulasjon, 2008

Seeing, speaking, even thinking … have a name in all languages, but a name which in all of them a... more Seeing, speaking, even thinking … have a name in all languages, but a name which in all of them also conveys significations in tufts, thickets of proper meanings and figurative meanings, so that … they are the repeated index, the insistent reminder of a mystery as familiar as it is unexplained, of a light which, illuminating the rest, remains at its source in obscurity. Luce Irigarays oppgjør med den metafysiske tradisjonen består blant annet av et forsøk på å skape forrykninger i dennes tendens til okularsentrisme. 1 Denne tendensen forhindrer ifølge I denne artikkelen vil jeg ta opp ett av nedslagene dette prosjektet har avstedkommet: Irigarays lesning av Merleau-Pontys tekst «The Intertwining -the Chiasm». 3 Vi skal se at velkjente irigarayanske temaer om usublimerte imaginaere morsbindinger og etisk an-svar for den andres ikke-reduserbare forskjellighet virvles opp fra hennes dypdykk i denne underfundige teksten, som handler om kroppens og verdens sammenvevning i sanseerfaringen. -Ponty utgjør ifølge Irigaray ikke noe unntak fra regelen om den vestlige metafysikkens okularsentriske bias; ikke bare privilegerer han synssansen på bekostning av berøringssansen, men også måten han gjør dette på, er symptomatisk for den samme privilegeringen som skjer på kulturelt og historisk «makroplan». Men hvorfor skrive nok et essay -denne gang om Merleau-Ponty -som bekrefter denne kulturanalysen, som hun allerede har utbrodert i tidligere tekster om for eksempel Platon, 4 Descartes, 5 Freud 6 og Lacan? 7 I lesningen jeg ønsker å foreta av Irigarays tekst, skal jeg forsøke å få fram hvordan forholdet mellom syn og berøring, i hennes fortolkning, kan framstå som mer komplekst hos Merleau-Ponty enn som bare et ensidig dominansforhold. Mens man kan finne indikasjoner på at Merleau-Ponty tenker seg det kroppslige subjektet først og fremst som et blikk, og at det taktile stilles i skyggen av hans teoretiske interesse, gjør det taktile seg likevel gjeldende på andre plan i teksten. I min gjennomgang vil det framfor alt dreie seg om hvordan Irigaray framhever at Merleau-Ponty anvender berøringssansen som en metafor for syn. For Irigaray er denne utvekslingen en allegorisk projeksjon av det hun oppfatter som den maskuline tilegnelsen av det maternal-feminine «substratet» for (re)produksjon av subjektivitet og mening. Jeg skal også komme inn på enkelte aspekter ved hennes lesning av Merleau-Ponty som framstår som problematiske, framfor alt hennes konklusjoner om det «solipsistiske» ved hans beskrivelser av syn og berøring. Disse konklusjonene er, som jeg skal prøve å vise, problematiske ikke bare av filologiske grunner (det vil si at de er mangelfullt fundert i Merleau-Pontys tekst), men også fordi de ikke synes å vaere på høyde med hennes egen utlegning av teksten.