Kolkisin i behandling av urinsyregiktanfall – fra Papyrus Ebers til moderne medisin - RELIS (original) (raw)

Skip to content

Kolkisin i behandling av urinsyregiktanfall – fra Papyrus Ebers til moderne medisin

Kilde: Bulling VSS, Jahnsen JA. Kolkisin i behandling av urinsyregiktanfall – fra Papyrus Ebers til moderne medisin. Nor Farmaceut Tidsskr 2025; 133(9): 13-14.

BUDSKAP

I et spørsmål til RELIS etterspørres det hvordan kolkisin skal doseres ved behandling av urinsyregiktanfall. Bakgrunnen for henvendelsen var at spørsmålsstiller hadde funnet ulike doseringsanbefalinger i Felleskatalogen og Legevakthåndboken (1, 2). Kolkisin har et smalt terapeutisk vindu, og ved forgiftning ser man alt fra lette mage- og tarmsymptomer til beinmargsdepresjon, multiorgansvikt og død. Pasienter med nedsatt lever og/eller nyrefunksjon har betydelig økt risiko for forgiftning (3).

Et historisk tilbakeblikk
Kolkisin finnes i en rekke ulike planter, men var opprinnelig ekstrahert fra planten Colchicum autumnale (tidløs) (4–6). Urinsyregikt ble identifisert i 2640 fvt. i Egypt (7), og allerede i Papyrus Ebers fra 150 fvt. var Colchicum autumnale oppgitt som et middel mot leddsmerter og leddhevelse (4, 6, 7).

I antikkens Hellas var det imidlertid først og fremst de laksative og toksiske effektene til Colchicum autumnale som var kjent, og det er foreslått at kolkisins navn kommer fra bruken som gift i distriktet Kolchis i antikkens Hellas. I gresk mytologi er det beskrevet at Medea, datteren til kongen av Kolchis og en trollkvinne, brukte kolkisin som ett av sine giftstoffer, og det ble derfor omtalt som den ødeleggende ilden fra Kolchis-Medea (7).

Den første kliniske beskrivelsen av urinsyregikt ble gjort av Hippokrates i det fjerde århundre fvt. (4, 7, 8), der urinsyregikt ble omtalt som sykdommen du ikke kan gå med og de rikes artritt (7). Gjennom historien har urinsyregikt vært assosiert med rik mat og et overdrevent alkoholforbruk. Dette var en livsstil som tidligere kun var tilgjengelig for de velstående i samfunnet, og det fikk derfor også tilnavnet kongens sykdom (7). I enkelte perioder ble urinsyregikt til og med oppfattet som ønskelig på grunn av forekomsten den hadde blant overklassen (7).

Æren for den systematiske bruken av kolkisinbaserte planter i behandlingen av urinsyregikt tilskrives den bysantinske legen Alexander av Tralles (525–605 evt.). I sitt verk Therapeutica beskriver han bruken av kolkisin ved akutt urinsyregikt og advarer mot stoffets irriterende virkning på mage og tarm. Han behandlet mange med Colchicum autumnale, og uttalte at «Pasientene blir straks kvitt smertene fordi dette legemiddelet eliminerer det giftige materialet gjennom avføringen, og den syke kan gå» (4). Dette verket førte til at kolkisin ble tatt i bruk i Østen mot urinsyregikt, men bruken i Vesten skulle ikke bli like utbredt (4).

Selv om kolkisin ga bedring ved urinsyregiktanfallvar bruken begrenset på grunn av alvorlige bivirkninger og i verste fall død. Ettersom urinsyregikt var en sykdom som forekom hos overklassen, satte det den behandlende legen i et vanskelig dilemma. På den ene siden ønsket man å lindre pasientens plager og oppnå bedring, mens man på den andre siden måtte ta høyde for risikoen for alvorlige, potensielt fatale bivirkninger – og tilsvarende straff for den behandlende legen (4).

Thomas Sydenham, som ofte er omtalt som den engelske medisinens far, var sterkt imot å behandle urinsyregikt med midler som hadde avførende effekt. Han skrev: «Jeg hevder med stor sikkerhet at de fleste som antas å ha dødd av urinsyregikt, faktisk har dødd av medisinen snarere enn av sykdommen– en påstand som støttes av observasjon» (4). Kolkisin skulle likevel få en ny renessanse i Europa (4).

På midten av 1700-tallet etablerte legen til Maria Teresia av Østerrike, baron Anton von Störck, en doseringsprotokoll for kolkisin med indikasjon ødem, etter eksperimenter på hunder (4, 8). Dette ble etterfulgt av at den franske militæroffiseren Nicolas Husson lanserte Eau Medicinale på markedet i 1783. Et middel som skulle inntas oralt for å behandle en rekke ulike lidelser, herunder eksempelvis pulmonale lidelser, forstoppelse og feber (5, 8). Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at Eau Medicinale også hadde effekt mot urinsyregiktanfall. Innholdet i Eau Medicinale ble holdt hemmelig, og påstander om at produktet kunne føre til rus og død, gjorde at politiet i Paris la ned forbud mot produktet. Forbudet varte imidlertid kun i fem dager, ettersom etterspørselen var intens (5). I 1814 ble det kjent at hovedingrediensen i middelet var kolkisin (5).

Av de 700 medisinplantene som var oppgitt i Papyrus Ebers, er kolkisin en av 18 som fortsatt er i bruk (7).

Kunnskap bygges over tid
I dag fremstilles kolkisin syntetisk (3). Selv om kolkisin er et gammelt legemiddel, er kolkisins virkningsmekanisme fortsatt ikke fullstendig kjent (9). Det ser ut til at kolkisin forstyrrer cytoskjelettets funksjoner ved å hemme polymeriseringen av β-tubulin til mikrotubuli. Dette hindrer aktivering, degranulering og migrasjon av nøytrofile granulocytter, som antas å bidra til noen av symptomene ved urinsyregikt (9, 10). Selv om kolkisin har vært brukt både som gift og medisin i flere århundrer, foregår det fremdeles forskning for å finne nye bruksområder og for å utvikle nye legemidler (11, 12).

I dag vet vi at urinsyregikt er en tilstand som er forårsaket av avleiring av urinsyrekrystaller i eller rundt ledd og andre strukturer (13). Urinsyregikt har som beskrevet tidligere, en velkjent assosiasjon med kosthold, livsstil og økende alder. Den økte levealderen i befolkningen, kombinert med livsstilsfaktorer som høyt inntak av purinrik mat, alkohol og overvekt, har ført til en økende insidens av sykdommen (7, 14). I takt med samfunnets velstandsutvikling har disse risikofaktorene blitt mer utbredt, noe som gjenspeiles i epidemiologiske data. Det forventes at forekomsten av urinsyregikt vil fortsette å øke i løpet av de kommende tiårene (14).

Dosering ved urinsyregiktanfall
Som vi har lest, har kunnskap om hensiktsmessig dosering av kolkisin ved urinsyregiktanfall blitt bygd opp over en periode på flere tusen år, og man kan derfor finne utdatert/ulik informasjon i forskjellige kilder, som kan føre til usikkerhet. Dette synes å være tilfelle i henvendelsen til RELIS, der spørsmålsstiller hadde funnet ulike doseringsanbefalinger i Felleskatalogen og Legevakthåndboken (1, 2).

I Legevakthåndboken foreslås det å dosere kolkisin til 0,5 mg x 3 i 7–14 døgn ved urinsyregiktanfall, altså maksimalt 21 mg i en behandlingsperiode for urinsyregiktanfall (2). Videre står følgende om kolkisin: «Preparatet kan skrives ut på vanlig resept selv om medikamentomtale mangler i Felleskatalogen» (2). Dette kan tyde på at informasjonen er av eldre dato og at kilden ikke er oppdatert, ettersom medikamentomtale nå er å finne i Felleskatalogen (1, 9). Colrefuz med virkestoffet kolkisin har vært på markedet i Norge siden 2016 (15). Vi har ikke funnet referanse eller oppdateringsdato for den aktuelle kilden (2).

I Veileder for revmatologi, oppdatert i 2022, anbefales følgende dosering for kolkisin for behandling av urinsyregiktanfall: 1 mg tas umiddelbart, etterfulgt av 0,5 mg en time senere (initialt regime). De påfølgende dagene tas 0,5 mg x 2–3 ganger daglig i noen få dager inntil anfallet er gått over (13). Det fremheves også at behandling med kolkisin mot urinsyregiktanfall bør startes opp i løpet av 24 timer fra anfallet begynner. Dette har bakgrunn i at effekten av kolkisin er mye dårligere eller fraværende dersom behandling settes i gang etter 24 timer fra anfallsstart (13). Det synes fornuftig å seponere behandlingen dersom den ikke har effekt etter noen dager (13).

I både den norske preparatomtalen og i felleskatalogteksten anbefales det i dag at man ikke bør ta mer enn 6 mg kolkisin i en behandlingsperiode for urinsyregiktanfall, og at en ny behandlingskur ikke bør igangsettes på minst 3 dager (1, 9). Ellers er doseringen lik som i Veileder for revmatologi (13). I en eldre publikasjon fra New Zealand omtales et mer intenst behandlingsprogram, hvor man anbefalte en startdose på 1,2 mg, etterfulgt av en tablett på 0,6 mg hver 2. time helt til pasientens anfall var over, pasienten fikk diaré eller gastrointestinale symptomer eller nådde maksimal dose på 6 mg (10 tabletter) (16). Det synes at grensen på 6 mg kan være satt for å forebygge alvorlige bivirkninger og toksisitet, i en tid der man doserte kolkisin høyere med hyppigere intervall over kort tid. I dag anbefales kolkisin dosert i en lavere dose med lengre intervall, fordi man har sett at lavere doseringer og lengre intervall er vist å være effektivt, samtidig som at det er tryggere for pasienten og gir mindre bivirkninger (10, 13, 17, 18).

Dosering når kolkisin brukes profylaktisk
Urinsyresenkende behandling bør vurderes etter første akutte anfall, både for å forebygge nye anfall og om mulig for å redusere sykdomsbyrden (13). I Veileder for revmatologi oppgis det at både allopurinol og febuksostat kan brukes forebyggende (13). Samtidig er det viktig å være klar over at risikoen for urinsyregiktanfall etter oppstart med slik forebyggende behandling er økt hele første året, spesielt de tre til seks første månedene (13). De første seks månedene etter oppstart gis derfor profylaktisk behandling med kolkisin hos pasienter hvor dette ikke er kontraindisert (13). Vanlig dosering av kolkisin ved slik profylaktisk behandling er 1–2 tabletter à 0,5 mg tatt om kvelden (9, 13, 17). Dersom en pasient opplever urinsyregiktanfall under en slik behandling, foreslås det i det amerikanske oppslagsverket UpToDate å øke dosen kolkisin til 3 tabletter, for deretter å fortsette med den profylaktiske doseringen etter at anfallet er over (17).

Individuelle risikofaktorer styrer valg av dose og behandling
Vi nevner for ordens skyld at man også må ta hensyn til pasientens individuelle risikofaktorer for utvikling av alvorlige bivirkninger ved behandling med kolkisin (9, 13). I dag er det kjent at redusert nyre- eller leverfunksjon kan redusere utskillelsen av kolkisin, og dermed føre til utilsiktet overdosering og bivirkninger. Tilsvarende er det kjent at hemmere av CYP3A4 eller P -glykoprotein kan redusere utskillelsen, og samtidig bruk av slike legemidler bør føre til reduksjon av kolkisindosen og nøye overvåking for bivirkninger (9). For noen kan det derfor være aktuelt med en lavere dose av kolkisin, mens for andre er ikke kolkisin et alternativ som kan benyttes (13, 17, 20). Pasienter som bruker kolkisin, bør få legemiddelbehandlingen sin jevnlig vurdert med tanke på interaksjoner med andre legemidler, spesielt ved oppstart og dosejustering.

I Norge er det ingen klare førstevalg for behandling av urinsyregiktanfall, og akutte anfall kan behandles med eksempelvis kolkisin, NSAIDs eller glukokortikoider (13, 20). I Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL) er det oppgitt at disse synes å ha likeverdig effekt ved akutte anfall (21).

Still RELIS gjerne spørsmål!
Som kjent, kan man fortsatt finne anbefalinger som ikke er oppdatert i henhold til ny kunnskap. Ved legemiddelrelaterte spørsmål kan man gjerne kontakte RELIS!

Vi undersøker tilgjengelig litteratur, diskuterer internt i tverrfaglig kollegium og kontakter eventuelt andre fagpersoner/kompetansesentre for så raskt som mulig gi et oppdatert og faglig korrekt svar. Diskusjon over telefon med spørsmålsstiller er også nyttig i saker det ikke finnes et helt klart svar på i litteraturen.

Helt avslutningsvis kan vi også nevne at eldre svar på nettsiden vår ikke oppdateres etter publisering, og man kan også sende oss en henvendelse for å undersøke om det har tilkommet ny oppdatert kunnskap siden publiseringsdato.

Sammen bidrar vi til riktigere legemiddelbruk!

Referanser

  1. Felleskatalogen. Felleskatalogtekst Colrefuz tabletter 0,5 mg. www.felleskatalogen.no/ (Sist oppdatert: 2. mai 2025).
  2. Legevakthåndboken. Urinsyregikt. www.lvh.no/symptomer-og-sykdommer/revmatiske-sykdommer/urinsyregikt (Lest: 21. oktober 2025).
  3. Giftinformasjonen. Kolkisin – behandlingsanbefaling ved forgiftning. www.helsebiblioteket.no/forgiftninger/legemidler/kolkisin-behandlingsanbefaling-ved-forgiftning.(Utarbeidet: 2023, Lest: 21. oktober 2025).
  4. Nerlekar N, Beale A, Harper RW. Colchicine — a short history of an ancient drug. Med J Aust 2014; 201: 687–8. doi: 10.5694/mja14.00846.
  5. Karamanou M, Tsoucalas G, Pantos K et al. Isolating Colchicine in 19th Century: An Old Drug Revisited. Curr Pharm Des 2018; 24: 654–8. doi: 10.2174/138161282466618011510585.
  6. Giftinformasjonen. Tidløs er svært giftig. [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; oppdatert 4. januar 2024. www.helsenorge.no/nn/giftinformasjon/planter-og-bar-a-a/tidlos/ (Lest: 28. oktober 2025).
  7. Nuki G, Simkin PA. A concise history of gout and hyperuricemia and their treatment. Arthritis Res Ther 2006; 8 Suppl 1: S1. doi: 10.1186/ar1906.
  8. MacKenzie CR. Gout and Hyperuricemia: an Historical Perspective. Curr Treat Options in Rheum 2015; 1: 119–30. https://doi.org/10.1007/s40674-015-0012-9.
  9. Direktoratet for medisinske produkter. Colrefuz tabletter 0,5 mg. www.legemiddelsok.no/ (Sist oppdatert: 2. mai 2025).
  10. Snow EK, editor. Colchicine. The AHFS Drug Information (online). www.medicinescomplete.com/ (Sist oppdatert: 14. oktober 2025).
  11. Bouabdallaoui N, Tardif JC. Repurposing Colchicine for Heart Disease. Annu Rev Pharmacol Toxicol 2022; 62: 121–9. doi: 10.1146/annurev-pharmtox-052120-020445.
  12. Klejborowska G, Urbaniak A et al. Synthesis, anticancer activity and molecular docking studies of N-deacetylthiocolchicine and 4-iodo-N-deacetylthiocolchicine derivatives. Bioorg Med Chem 2021; 32: 116014. doi:10.1016/j.bmc.2021.116014.
  13. Norsk revmatologisk forening: Nasjonal veileder i revmatologi. Urinsyregikt (arthritis urica). Versjon 1.5. https://metodebok.no/index.php?action=topic&item=mH94mK8Y (Sist oppdatert: 21. januar 2025).
  14. GBD 2021 Gout Collaborators. Global, regional, and national burden of gout, 1990-2020, and projections to 2050: a systematic analysis of the Global Burden of Disease Study 2021. Lancet Rheumatol 2024; 6: e507–17. doi: 10.1016/S2665-9913(24)00117-6.
  15. Direktoratet for medisinske produkter. Legemiddelsøk:Kolkisin. www.legemiddesøk.no/ (Søk: 29. oktober 2025).
  16. New Zealand Medical Devices Safety Authority. Medsafe Editorial Team. Colchicine Toxicity Prompts Dosage Change. www.medsafe.govt.nz/profs/puarticles/colchicinetoxicity.htm (Publisert: Desember 1998,Lest: 21. oktober 2025).
  17. Gaffo AL. Treatment of gout flares. Version 71.0. In: UpToDate. www.helsebiblioteket.no/ (Sist oppdatert: 1. mai 2025).
  18. Terkeltaub RA, Furst DE, Bennett K et al. High versus low dosing of oral colchicine for early acute gout flare: Twenty-four-hour outcome of the first multicenter, randomized, double-blind, placebo-controlled, parallel-group, dose-comparison colchicine study. Arthritis Rheum 2010; 62: 1060-8. doi: 10.1002/art.27327.
  19. Dailymed. Colcrys-colchicine tablet, film coated. https://dailymed.nlm.nih.gov/ (Sist oppdatert: 15. mars 2012).
  20. Norsk legemiddelhåndbok. T17.1.8.1 Arthritis urica (gout). www.legemiddelhåndboka.no/ (Sist revidert: 20. oktober 2020).
  21. Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL). Urinsyregikt. www.legehandboka.no/ (Sist revidert: 8. august 2023).

Publisert i

Norges Farmaceutisk Tidsskrift

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling. Aktører som benytter våre data til generativ kunstig intelligens står selv ansvarlig for hvordan innholdet blir brukt.

Page load link