bedøvelse – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Bedøvelse er sterk reduksjon eller fullstendig opphevelse av smertefornemmelsen eller fornemmelsen av berøring eller begge deler. Dette kan gjelde kroppen som helhet eller deler av kroppen.
Bedøvelse fremkalles ved hjelp av bedøvelsesmidler, vanligvis anestesimidler. Bedøvelse kan også være et resultat av andre påvirkninger; for eksempel alkohol- og medikamentrus, enkelte sykdommer, trykk mot nerver (for eksempel en arm som «sover») eller generell/lokal nedkjøling.
Bedøvelse er en reversibel tilstand. Hvis en bedøvelse blir langvarig eller permanent, kalles det lammelse.
Bedøvelse brukes først og fremst i forbindelse med operasjoner og andre smertefulle inngrep eller prosedyrer, for eksempel tannbehandling, sying av sår, innsetting av blærekateter med mer.