histologi – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Histologisk snitt fra bukspyttkjertelen. Langerhans' øyer er spredt i vevet og er lysere ansamlinger av celler.
Histologi er læren om den normale oppbyggingen av vev, eller 'vevslære'. Det vil si den mikroskopiske anatomien. Den histologiske teknikken var til å begynne med basert på lysmikroskopi som i vitenskapelig forstand begynte å utvikle seg fra slutten av 1700-tallet. Elektronmikroskopet har utvidet kunnskapen om vevenes bygning. Gjennom årene har det blitt utviklet en mengde fiksasjons-, farge- og skjæreteknikker, som alle gir verdifulle detaljopplysninger om vevenes finere oppbygning. De viktigste fargemetodene er HE- (hematoksylin-eosin-)farging og Giemsafarging.
Faktaboks
Uttale
histologˈi
av gresk histos, ‘vev, vevstol’, og logos, ‘lære’
Histologiske metoder brukes i stor grad i patologi, altså læren om sykdommer. Der bruke det for eksempel til å vurdere en kreftsvulst utseende og egenskaper. Se histologisk gradering av kreft.
Fremstilling av histologiske preparater
Forutsetningen for å kunne undersøke vev mikroskopisk, eksempelvis for å påvise patologiske prosesser med unormale celler, er at vevsprøven fremstår som et tynt snitt, så tynt at det er gjennomskinnelig for lys. En vevsbit tas fra vedkommende organ. Det kan være fra et anatomisk preparat eller fra levende vev (biopsi), for eksempel i forbindelse med en operasjon. Dersom det er fra et levende organ, «fikseres» cellene, det vil si at de behandles med forskjellige kjemiske stoffer (formaldehyd og andre) for å avbryte enhver intracellulær prosess, samt gjøre strukturen fastere og uoppløslig. Samtidig stanses enhver bakteriell virksomhet i vevsprøven. Etterpå må biten dehydreres gjennom behandling med etanol. Også behandling med fettløslige substanser (xylen) inngår i denne prosessen.
Vevsbiten støpes deretter inn i en substans (som oftest parafin), slik at den stivnet til en fast blokk, omtrent en kubikkcentimeter, som kan tåle å skjæres i tynne snitt (cirka 10 μm) i en mikrotom. For å gjøre blokken sterk nok til å unngå forskyvninger i vevstrukturen kan den istedet fryses i en kryostat. Til slutt blir det tynne vevssnittet montert på et objektglass og farget, etter at det er rehydrert og parafinen er fjernet ved hjelp av xylen. Først da er det histologiske preparatet klart for undersøkelse i mikroskopet.
I prinsippet brukes den samme teknikken ved elektronmikroskopi, men da er det ikke farger, men kontrast som er av betydning. Innstøpingen skjer gjerne i harde plaststoffer. Snittene er svært tynne (20-100 nm) og skjæres ved hjelp av en ultramikrotom.
Fargemetoder
Serøse kjertler fra spyttkjertler under tungen (glandula sublingualis) farget med hematoksylin-eosin (HE-farget). Cellekjernene er mørkblå, cytoplasma og omkringliggende bindevev lysere rosa-fiolett.
Celler er med få unntak fargeløse, og det kan derfor være vanskelig å studere cellestrukturen i et lysmikroskop uten forutgående farging. Ved å tilføre preparatet blandinger av forskjellige fargestoffer kan de forskjellige strukturene gjøres synlige, samtidig som man da kan skille cellens enkeltsubstanser fra hverandre. Farging av biologisk materiale brukes ikke bare for å studere histologiske snitt, men brukes også ved påvisning av bakterier, ved undersøkelse av blod-, urin- og avføringsprøver og annet.
Mange av fargestoffene ble utviklet allerede på 1800-tallet, opprinnelig for farging av tøy i tekstilindustrien. I vår tid er de vanligste histologiske fargemetodene HE-farging og giemsa-farging, men det finnes også en rekke andre.