influensavirus – Store medisinske leksikon (original) (raw)

Influensavirus. Skjematisk fremstilling.

Influensavirus er en gruppe RNA-virus som tilhører familien Orthomyxoviridae og forårsaker sykdommen influensa hos mennesker og ulike dyrearter. Disse virusene er kjent for sin evne til å mutere raskt, noe som gjør dem til en vedvarende utfordring for folkehelsen. Influensavirus forårsaker sesongbaserte epidemier og har historisk vært ansvarlig for flere pandemier med betydelige dødelighetstall.

Faktaboks

Også kjent som

Myxovirus influenza

Klassifisering og struktur

Influensavirus klassifiseres i fire hovedtyper:

• Influensa A-virus (IAV): Infiserer både mennesker og dyr, inkludert fugler, svin og hester. Det er denne typen som er ansvarlig for de fleste pandemier, da den gjennomgår store genetiske endringer.
• Influensa B-virus (IBV): Infiserer hovedsakelig mennesker og forårsaker sesonginfluensa. IBV er mindre variabel enn type A og deles inn i to genetiske linjer: Victoria- og Yamagata-linjen.
• Influensa C-virus (ICV): Infiserer mennesker og enkelte dyrearter. Sykdomsbildet er vanligvis mildt, og ICV har liten epidemiologisk betydning.
• Influensa D-virus (IDV): Påvist hos storfe og svin, men har ikke vist seg å forårsake sykdom hos mennesker.

Virusstruktur

Influensavirus er enkeltrådede, segmenterte RNA-virus med negativ polaritet. Viruspartiklene (virionene) er omgitt av en lipidmembran og har en diameter på 80–120 nm. Strukturelt består influensavirus av:

• Hemagglutinin (HA): Overflateprotein som medierer binding til vertsceller og er essensielt for infeksjon.
• Neuraminidase (NA): Enzym som hjelper viruset med å frigjøre seg fra infiserte celler og spre seg videre.
• Polymerasekomplekset (PB1, PB2 og PA): Ansvarlig for transkripsjon og replikasjon av virusets RNA-genom.
• Nukleoprotein (NP): Beskytter RNA-genomet og danner ribonukleoproteinkomplekser.
• Matrixproteiner (M1 og M2): M1 gir strukturell stabilitet, mens M2 fungerer som en protonkanal nødvendig for virusets livssyklus.

HA- og NA-proteinene er mål for immunforsvaret og brukes til å klassifisere influensa A-virus i subtyper, som H1N1 og H3N2.

Replikasjonssyklus

Influensavirus infiserer vertsceller gjennom følgende trinn:

1. Binding og opptak: HA-proteinet binder seg til sialinsyrer på vertscellens overflate, noe som fører til endocytose av viruspartikkelen.
2. Uncoating: Virusets genetiske materiale frigjøres i cellens cytoplasma.
3. Kjernetransport og replikasjon: RNA-genomet transporteres inn i cellekjernen, hvor virusets polymerasekompleks starter replikasjon og transkripsjon av virusets RNA.
4. Proteinsyntese: Virale proteiner syntetiseres i cytoplasmaet og transporteres til cellekjernen for videre virusmontering.
5. Frigjøring av nye viruspartikler: Nye virioner settes sammen og frigjøres ved knoppskyting, en prosess som involverer NA for å hindre re-binding til vertscellen.

Genetisk variabilitet

Influensavirusenes genetiske fleksibilitet skyldes to hovedmekanismer:

• Antigendrift: Små, gradvise mutasjoner i HA- og NA-genene som fører til endringer i virusets antigenstruktur. Dette er hovedårsaken til de årlige variasjonene i sesonginfluensa og behovet for årlig oppdatering av vaksiner.
• Antigenshift: En plutselig, større endring som oppstår når to forskjellige influensavirus infiserer samme vert og bytter genetiske segmenter. Dette kan resultere i nye subtyper som befolkningen har liten immunitet mot, og kan føre til pandemier.

Influensasykdom

Influensa spres hovedsakelig via dråpesmitte, men kan også overføres gjennom kontakt med kontaminerte overflater. Inkubasjonstiden er 1–4 dager.

Symptomene inkluderer feber, muskelsmerter, hodepine, sår hals, hoste og nesetetthet.

De fleste tilfeller er milde, men alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse og organsvikt kan forekomme, spesielt hos eldre, små barn og personer med underliggende helseproblemer.

Diagnostikk og behandling

Diagnostiske metoder inkluderer PCR (polymerasekjedereaksjon), antigentester, og i forskningssammenheng noen ganger dyrking av viruskultur.

Antivirale legemidler som neuraminidasehemmere (oseltamivir, zanamivir) og polymerasehemmere (baloxavir, marboxil) kan redusere sykdommens varighet hvis de gis tidlig.

• Les mer om influensa

Forebygging

Den mest effektive forebyggingen er vaksinasjon. Influensavaksiner oppdateres årlig for å matche de sirkulerende virusstammene. Anbefalinger inkluderer:

• Inaktivert influensavaksine (IIV) – administreres intramuskulært.
• Levende svekket vaksine (LAIV) – nesespray, særlig for barn.

Andre forebyggende tiltak inkluderer god håndhygiene, bruk av munnbind i epidemiske perioder og isolering av syke.

Historiske pandemier

Influensaviruset har forårsaket en rekke pandemier opp gjennom historien, deriblant:

• spanskesyken (1918–1919, H1N1): mellom 50 og 100 millioner dødsfall.
• asiasyken (1957–1958, H2N2): om lag 1–2 millioner dødsfall.
• hongkongsyken (1968–1969, H3N2): om lag 1–4 million dødsfall.
• svineinfluensa (2009, H1N1pdm09): moderat pandemi, men høy smittsomhet.

Betydning for folkehelsen

Influensa er en betydelig global helsetrussel, med millioner av sykdomstilfeller og hundretusenvis av dødsfall årlig. WHO overvåker influensavirus gjennom Global Influenza Surveillance and Response System (GISRS) for å oppdage nye virusvarianter tidlig og tilpasse vaksiner.

Forskning og fremtidige perspektiver

Forskning dreier seg blant annet om utvikling av universell influensavaksine, som kan gi bred beskyttelse mot flere subtyper, utvikling av nye antivirale midler (som polymerasehemmere og monoklonale antistoffer), forbedrede diagnostiske metoder, og zoonotisk overvåkning, som identifisering av nye influensavirus hos dyr for å forhindre overføring til mennesker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer