infusjon – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Infusjon er innføring av væske direkte i blodet gjennom en kanyle som settes i en vene. Infusjoner settes gjerne i vener på underarm, håndrygg eller fot/ankel. Væsken kan også settes inn i større, sentrale vener inne i kroppen.
Faktaboks
av latin _in_-, ‘inn’, og fundere, ‘helle’
Væsken må være steril og ikke inneholde feberfremkallende stoffer (pyrogener). Videre er det viktig at den har tilnærmet samme surhetsgrad og ideelt sett tilnærmet samme osmotiske trykk som blodet. I sentrale vener kan svært konsentrerte løsninger gis langsomt, og også i perifere vener gis ofte væsker med større osmotisk trykk enn blodet.
Væsken kan være tilsatt legemidler, for eksempel tilføres mange cellegifter ved intravenøs infusjon, eller den kan inneholde næringsstoffer, for eksempel kan man ernære bevisstløse pasienter på den måten, såkalt parenteral ernæring. Ved intravenøs infusjon kan man få tilført ganske store væskemengder (flere liter), men det kan ta relativt lang tid, opptil flere timer.