kefalosporiner – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Kefalosporiner er antibiotika som er kjemisk og farmakologisk i slekt med penicilliner, og som brukes ved ulike bakterieinfeksjoner. De inneholder i likhet med alle andre penicilliner en betalaktamring, og kalles derfor også betalaktam-antibiotika.
Faktaboks
Uttale
kefalosporˈiner
av gresk ‘hode’ og ‘sæd’
Også kjent som
cefalosporiner
Bruk
Kefalosporiner brukes til å behandle en del bakterieinfeksjoner, blant annet urinveisinfeksjoner og lungeinfeksjoner. De anvendes når andre smalspektrede antibiotika ikke har tilstrekkelig effekt.
Virkning
Kefalosporiner har samme virkningsmekanisme som penicilliner. De dreper bakteriene ved å hemme bakterienes produksjon av cellevegg.
Inndeling av kefalosporiner
Kefalosporiner deles inn i fem ulike generasjoner etter hvilke bakterietyper de hovedsakelig har aktivitet mot.
- Førstegenerasjons kefalosporiner har best effekt mot grampositive bakterier.
- Andregenerasjons kefalosporiner har god effekt på både gramnegative og grampositive bakterier.
- Tredje- og fjerdegenerasjon dreper gramnegative bakterier.
- Femtegenerasjon kefalosporiner er unike da de kan brukes mot meticillinresistente Staphylococcus aereus (MRSA) i motsetning til de andre kefalosporinene. Et eksempel på femte generasjons kefalosporin er ceftarolin.
Bivirkninger
Kefalosporiner tolereres godt i de fleste tilfeller, men de mest uttalte bivirkningene er høy risiko for skade på nyrene (nyretoksisitet) og allergiske reaksjoner i huden.