nesen – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Nese. Utvendig er nesen et fremstikkende organ midt i ansiktet. Formen minner om en pyramide, og man bruker ofte betegnelsen nesepyramiden.
Nese. Øverst vises det benete og bruskete neseskjelettet forfra. Nederst: Sagittalsnitt gjennom den benete nesehulen, mot neseskilleveggen.
Nese. Nesehulens laterale, benete struktur.
Nesen er et organ i ansiktet som omgir og beskytter inngangen til luftveiene. Nesen er i prinsippet et dobbelt rør – en funksjonell enhet som består av den ytre nesen, nesehulen, bihulene og den øverste delen av svelget (nesesvelgrommet). Øverst i nesehulen er lukteregionen.
Faktaboks
Også kjent som
nasus
Innåndingsluften som passerer gjennom nesen blir varmet opp, tilført fuktighet, og filtrert for forurensninger. Støvpartikler og bakterier blir i stor grad fanget opp av nesehår og av det tynne sekretet som dekker neseslimhinnen.
Anatomi
Den ytre nesen
Den ytre nesen danner den mest fremtredende delen av ansiktet, og kan være svært individuelt formet. Den er relativt elastisk og er delvis bygget opp av bein, delvis av brusk. Elastisiteten beskytter til en viss grad nesen mot ytre skader. Nesetippen og nesevingene består av symmetriske plater av hyalin brusk (cartilagines nasi), to øvre og to nedre, som er forbundet med løst bindevev. Vevet mellom nesetippen og overleppens philtrum kalles columella, og separerer de to neseborene fra hverandre. Columella danner således neseseptums nedre (inferiore) margin, og danner nasolabial vinkel sammen med overleppen.
Gjennom de to neseborene (nares), som hos menneskene ligger tilnærmet horisontalt, kan respirasjonsluften passere ut og inn. De er utvendig kledd med hud, innvendig av slimhinne. Nesehuden er rik på talgkjertler, spesielt på sidene over nesevingene. Den indre grensen mellom hud og slimhinne markeres ved en fold (limen nasi) hvor det (spesielt hos menn) kan vokse frem en krans av kraftige hår (vibrissae) som bidrar til å forhindre at støv og mindre fremmedlegemer kommer inn i nesehulen.
Den ytre nesens skjelett består på oversiden av to korte, flate nesebein (ossa nasalia), til sidene og nederst av overkjevebeina (maxillae). Sammen danner disse beina en pæreformet åpning (apertura piriformis) i ansiktsskjelettet, inn til de indre delene av nesen.
Nesehulen
Nesehulen (cavum nasi) er delt i to halvdeler av den loddrette, midtstilte neseskilleveggen (septum nasi). Den er fortil mest dannet av bindevev (pars membranacea), baktil av brusk, og den hviler på et lite fremspring fra de sammenvokste overkjevebeina som danner den harde ganen. Noen ganger kan septum være litt forskjøvet. Baktil går den bruskete neseskilleveggen over i en tynn, vertikal beinplate, dannet av plogbeinet (vomer) og silbeinet (os ethmoidale).
Nesehulen er smal/trang øverst, bredere (12-15 millimeter) i bunnen. I sideveggene inngår deler av overkjevebeinet, tårebeinet, ganebeinet og kilebeinet. I tillegg finnes de tre nesemuslingene (conchae nasales) på sidene i nesehulen. De har form som krumme, horisontale beinfremspring, nesten som 'etasjer' over hverandre på sideveggen. De to øverste er deler av silbeinet, mens det nederste er en selvstendig knokkel. De frie kantene er bøyd nedover og innover, slik at det blir et hulrom (meatus nasi) under hver av dem, som avgrenser de tre nesegangene langs sideveggen. I den nederste nesegangen munner tårekanalen (ductus nasolacrimalis) ut fra indre øyekrok. I den midterste er det en åpning inn til pannehulen, til fremre del av silbeinscellene og til kjevehulen. I den lille øvre nesegangen munner de bakre silbeinscellene. Ved turbulens vil innåndingsluften komme i kontakt med hele neseslimhinnen.
Hos nyfødte kan man ofte se en fjerde, rudimentær nesemusling over den øverste.
Taket i nesehulen er dannet av silbeinets lamina cribrosa, og representerer samtidig en del av fremre skallegrop. Neseslimhinnens overflate er relativt stor (omtrent 150 cm2), siden mye av nesehulen er oppfylt av nesemuslingene.
Siden både nesetippen og ørene er av brusk, kledd med bruskhinne (perichondrium), vil hinnens livslange aktivitet føre til langsom nydannelse av brusken – med størrelsesøkning som følge. Den 'eldre' nesen er altså betydelig større – både relativt og absolutt – enn den nesen man hadde som barn.
Funksjon
Neseslimhinnen tjener i hovedsak respirasjonen. Luktefunksjonen utgjør bare en mindre del. Lukteslimhinnen (regio olfactoria) befinner seg øverst i nesehulen, under silbeinplaten og på noe av sidene på septum. Slimhinnen inneholder ellers rikelig med begerceller og kjertler som til enhver tid opprettholder et lag av forholdsvis tyntflytende sekret på slimhinnen, også kjent som snørr. Slimet inneholder blant annet immunglobuliner som motvirker infeksjoner. Resten av slimhinnens epitel er forsynt med flimmerhår som børster sekretet i en konstant strøm mot svelget. Partikler og mikroorganismer som fanges i slimet, svelges ned og hindres i å nå inn i de nedre luftveiene.
I slimhinnen, særlig på nesemuslingene, er det svært mange blodårer. Når luften passerer gjennom nesehulene, vil den komme i nær kontakt med den fuktige slimhinnen og tilføres vanndamp. Luften får tilnærmet kroppstemperatur og en relativ fuktighet på over 90 prosent. Det er beregnet at neseslimhinnen er istand til å avgi over 500 milliliter vann i løpet av et døgn.
Histologi, blodtilførsel og nerver
Nesehulens slimhinne er dannet av respiratorisk epitel, det vil si et flerradet flimmerepitel med enkelte begerceller innimellom. I den underliggende lamina propria finner vi tallrike lymfocytter som et 'forsvarsverk' mot mikrober, samt et kapillarnett, delvis med venøse blodlakuner (plexus cavernosi). Blodfyllingen her reguleres av glatt muskulatur og kan ved utvidelser påvirke respirasjonen gjennom nesen. De bipolare nervecellene i lukteepitelet kan ansees som kjemoreseptorer.
Nesen får sin blodtilførsel fra to sider. Den ytre nesen får blod fra arteria dorsalis nasi (fra arteria ophtalmica og arteria carotis interna). Nesehulen får sin blodtilførsel fra arteria sphenopalatina (fra arteria maxillaris) og arteriae ethmoidales (fra arteria ophtalmica).
Nesens tette kapillarnett kan forårsake neseblødning (epistaxis) av forskjellige årsaker: både skader, betennelser og blodsykdommer. Blødningen kan også oppstå ved hypertoni og kardiogen stuvning. Det vanlige stedet er i den kar-rike anastomosen i neseskilleveggens fremre del, i forsyningsområdet mellom arteria maxillaris og arteria ophtalmica – betegnet som locus Kiesselbachi.
Også innervasjonen av nesen skjer fra flere sider. Nesetippen og neseborenes hud innerveres sensorisk av grener fra nervus maxillaris (V2), mens neseryggen innerveres av nervus ophtalmicus (VI). Også slimhinnen innerveres tilsvarende av nervus ophtalmicus og nervus maxillaris.
Fra nesens kulturhistorie
Den unge og den gamle nese - sistnevnte med rhinofym. Trolig Conte Sassetti og hans nevø, malt av Ghirlandajo (Domenico Bigordi). Louvre, Paris.
Både størrelsen og formen på nesen har gjennom tidene virket som et 'signal' til omverdenen om vedkommendes egenskaper. Romerne kalte nesen for 'ansiktets pryd', som et direkte uttrykk for hele personligheten. For å vanære en person som var fremstilt som en byste, ble nesen gjerne slått av – noe vi idag kan se på mange av antikkens kunstverker av sten.
I kong Valdemars Sjællandske lov fra begynnelsen av 1200-tallet ble tap av øynene, hendene eller føttene taksert til halv bot. Nesen derimot, ble regnet som et av mannens viktigste organer, og den skulle det svares full bot for.
At nesen sto så høyt i kurs i eldre tid, sier oss noe om hvilken katastrofe det må ha vært å leve med vansirende sykdommer, som for eksempel spedalskhet, som jo kan angripe neseregionen. Middelalderens straffemetoder konsentrerte seg derfor ikke sjelden om nettopp nesen. Gulatingsloven sier: "Om en trell eller løysingskvinne stjeler, skal hun første gang få det ene øret skåret av, ved annen gangs tyveri tar man det andre øret. Men om hun blir grepet i tyveri for tredje gang, skal hun få nesen avskåret. Da heter hun 'stuve' og 'nuve' og kan stjele så mye hun vil". Tanken bak denne salomoniske lovteksten må vel være at den som ikke passet seg for neseløse personer, kunne takke seg selv om hen ble bestjålet.
Den sveitsiste presten Johann Caspar Lavater (1741-1801) utviklet en underlig form for vitenskap, som han kalte 'fysiognomikk'. Han mente at individets åndelige karakter kom direkte til uttrykk gjennom formen på nesen. Nesen var 'hjernens speilbilde' så å si, og kunne avsløre det 'gode' og det 'onde' menneske. Ifølge Lavater skulle en vakker nese være som følger: lengden skal være lik pannens høyde. Forfra må neseryggen være bred og rett, og nesetippen må hverken være hard og spiss eller stor og kjøttfull. Nesen må gå direkte over i øyenbrynene, og neseborene må være litt spisse foran, baktil mer runde. Små nesebor tyder nemlig på fryktsomhet. Og nesevinger som beveger seg når man puster er derimot et ugjendrivelig bevis på holdninger som kan utarte til vellyst. En ideal-nese, konkluderer Lavater, er derfor "mer verdt enn et kongerike".