overtrykksventilasjon – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Overtrykksventilasjon er en ventilasjonsmetode hvor innåndingsluften strømmer inn i lungene fordi den settes under trykk som er høyere enn lufttrykket inne i lungene. Når man puster normalt, skapes det et undertrykk i lungene i innåndingsfasen. Overtrykksventilasjon brukes hos pasienter som har ingen eller nedsatt pusteevne, eller ikke får nok oksygen fra lungene til blodet, for eksempel under narkose, ved lungesvikt og hjertestans.
Virkemåte
Innåndingsluften tilføres gjennom en tett ansiktsmaske eller et plastrør ned i luftrøret, som trakealtube og trakealkanyle. Overtrykket skapes for hånd, der behandleren klemmer på en ventilasjonsbag, eller av en maskin (respirator), og luften presses inn i lungene. Munn-til-munn-nese-metoden er også en form for overtrykksventilasjon.
For at luften skal slippe ut igjen og lungene tømmes før ny innånding (ekspirasjon), må hver overtrykksperiode avløses av en periode hvor trykket utenfor lungene igjen senkes til atmosfæretrykket rundt kroppen, eller eventuelt litt over dette (PEEP).
Bivirkninger
Overtrykksventilasjon øker gjennomsnittstrykket inne i brysthulen og klemmer lungene mot hjertet og de store karene i brysthulen. Dette kan hindre hjertet i å fylle seg med tilstrekkelig blodvolum, og hjertets pumpeeffekt svekkes. Pumpeeffekten kan til en viss grad gjenopprettes ved at man øker blodvolumet ved å gi væske intravenøst, noe som igjen vil øke hjertets fylling. Overtrykksventilasjon med høye trykk og tidevolum (luftvolum per åndedrag) kan også sprenge små luftsekker på lungenes overflate og forårsake pneumothorax.
Lunger hvor det allerede er en akutt betennelsestilstand (ARDS) kan være spesielt sensitive for skadevirkninger av overtrykksventilasjon, bruk av høye trykk i luftveiene (barotraume) eller store tidevolum (volotraume) kan i seg selv forverre sykdomsbildet hos visse pasienter.