Ødipus – Store norske leksikon (original) (raw)
Ødipus er en gresk sagnskikkelse og mytisk konge i Theben, som ifølge sagnet drepte sin far og giftet seg med sin mor. Sagnet om Ødipus ble ofte behandlet av antikkens tragediediktere Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Seneca. Særlig er Sofokles' behandling av sagnet i Kong Ødipus og Ødipus i Kolonos berømt.
Faktaboks
gresk ‘han med de oppsvulmede føttene’, latin Oedipus
Ødipus var sønn av kongeparet Laios og Iokaste. Da et orakel hadde spådd Laios at hans sønn ville drepe sin far og gifte seg med sin mor, ble Ødipus satt ut på fjellet Kithairon med gjennomborede føtter kort etter fødselen. Ødipus ble funnet av en gjeter og brakt til kong Polybos av Korint, hvor han vokste opp i den tro at han var dennes sønn. Da Ødipus siden fikk vite at han ikke var Polybos' ekte sønn, forlot han Korint for å rådspørre orakelet i Delfi. Orakelet varslet ham om at han skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor, og derfor dro han ikke tilbake til Korint.
På vei mot Theben møtte Ødipus sin virkelige far, Laios, som han kom i krangel med og drepte. Etter at han siden hadde løst Sfinksens gåte, ble han konge i Theben og giftet seg med sin egen mor, Laios' enke. Med henne fikk han fire barn, Eteokles, Polyneikes, Antigone og Ismene, men ble etter flere år klar over sin virkelige avstamning. I fortvilelse drepte både han og Iokaste seg.
Etter en annen tradisjon blindet Ødipus seg da han oppdaget sammenhengen, og flakket lenge omkring inntil han fant sin død ved høyden Kolonos utenfor Athen.