østgotere – Store norske leksikon (original) (raw)
Østgotere, eller ostrogotere, germansk folk. Omkring 150 evt. skal de ha brutt opp fra Østersjøområdet og vandret til områdene rundt Svartehavet. Kong Ermanrik (norrønt Jormundrekr) og østgoternes kamper med hunerne er kjent fra eddakvad og nordiske sagn.
Faktaboks
Uttale
ostrogˈoter
ostro- av senlatin ‘øst’, fra germansk
Også kjent som
ostrogoter
Etter hunernes nederlag på De katalauniske marker i 451 følte den østromerske keiseren seg truet av østgoterne, og for å avlede presset mot Bysants oppfordret keiser Zeno østgoterkongen Theoderik til å gå mot Italia. Slik håpet han samtidig å få slått den germanske fyrsten Odovaker, som behersket Italia siden 476. Theoderik slo Odovaker, og i perioden 488–493 ble det opprettet et østgotisk rike i Italia, som var det sterkeste germanske riket innenfor det gamle vestromerske riksområdet ved slutten av 400-tallet. Gjennom ekteskap og allianser fikk riket en lederstilling i det vestlige middelhavsområdet.
Etter Theoderiks død i 526 oppstod indre stridigheter, og østgoternes styre i Italia ble knust av keiser Justinians hærer i 552–555.