Ariadne på Naxos – Store norske leksikon (original) (raw)
Lise Davidsen som Ariadne i oppsetningen til Nordnorsk Opera og Symfoniorkester i 2017.
Ariadne på Naxos er en opera av Richard Strauss (1864–1949) i én akt med prolog og libretto av Hugo von Hofmannsthal (1874–1929).
Faktaboks
Også kjent som
tysk Ariadne auf Naxos
etter Ariadne i gresk mytologi
Operaen ble uroppført på Wiener Staatsoper i Wien 4. oktober 1916, men hadde tidligere blitt oppført som etterspill til von Hofmannsthals versjon av Molières (1622–1673) Borgeren som adelsmann (Le Bourgeois Gentilhomme) i Stuttgart 25. oktober 1912.
Ariadne på Naxos regnes som en av de mest raffinerte operaene Strauss har komponert.
Personer
- hovmesteren (talerolle)
- komponisten (sopran)
- musikklæreren (baryton)
- solo-danseren (tenor)
- Ariadne (sopran)
- Bacchus (tenor)
- en offiser (tenor)
- najaden (sopran)
- dryjaden (alt)
- eko (sopran)
- Zerbinetta (koloratursopran)
- Harlekin (baryton)
- Scaramuccio (tenor)
- Truffaldino (bass)
- Brighella (tenor)
Handlingen
Handlingen skildrer en operaoppsetting i Wien på midten av 1700-tallet.
Prolog
Den første delen, prologen, viser hva som hender bak scenen. Her er vi hos en nyrik wiener som har bestilt en opera. Før operaen kan settes opp gir han instruksjoner om hvordan man kan gjøre den «lettere» ved hjelp av et intermezzo av typen commedia dell’arte. Operakomponisten protesterer – ikke minst når han får vite at intermezzo-delen skal inngå som en viktig del av den operaen han har komponert. Komponisten blir beroliget noe av Zerbinetta, subretten som skal opptre i intermezzoet. Noen få strykninger i operaen vil løse problemene, hevder hun. Han forstår ikke hva han har begitt seg ut på før det er for sent.
Operaen i operaen
Andre del, selve operaen, handler om Ariadnes opplevelser på øya Naxos. Ariadne har mistet sin elskede Thesevs og ønsker intet annet enn å dø. Hun ligger utenfor en hule omgitt av tre nymfer. Harlekin og Zerbinetta ankommer og forsøker å muntre Ariadne, men uten hell. Nymfene kommer så med beskjed om at den unge guden Bacchus (Dionysios) er i nærheten. Ariadne tror at Bacchus er dødens sendebud. Hun lar seg falle i hans armer, men det hun trodde skulle bli dødens omfavnelse, ble i stedet den store pasjonen og kjærlighetens omfavnelse. Etter sluttscenens kjærlighetsduett stiger de to opp til himmelen.