Ariane – bæreraketter – Store norske leksikon (original) (raw)
Ariane. 15. februar 2003 ble den siste Ariane 4-raketten skutt opp. Nyttelasten var i hovedsak kommunikasjons- og jordobservasjonssatellitter.
Ariane er en familie bæreraketter utviklet på fransk initiativ for den europeiske romorganisasjonen ESA. Det er utviklet seks hovedtyper typer av Ariane, navngitt som Ariane 1–6. Ariane 1 ble brukt første gang i 1979, mens Ariane 6 etter planen skal testes første gang i 2022.
Faktaboks
Uttale
arjˈan
fransk form av
Ariane-avtalen ble undertegnet 28. desember 1973; ti nasjoner deltok med Frankrike og Vest-Tyskland som de største bidragsytere. Ariane har gjort Vest-Europa uavhengig når det gjelder bæreraketter, og en forholdsvis høy pålitelighet har tiltrukket kunder også fra USA. Oppskytningene finner sted fra Centre Spatial Guyanais ved Kourou i Fransk Guyana. Operatør er det fransk-dominerte selskapet Arianespace, opprettet i 1980.
Historikk
Ariane 1
Ariane 1 hadde tre trinn, var 47,4 meter høy med største diameter 3,8 meter, veide 210 tonn i startøyeblikket og kunne plassere en nyttelast på 1850 kg i en geostasjonær overføringsbane. Ble benyttet 11 ganger i tidsrommet 1979–86.
Ariane 2 og 3
Ariane 2 og Ariane 3 hadde kraftigere motorer og større tankkapasiteter. Ariane 2 kunne plassere en nyttelast på 2175 kg i en geostasjonær overføringsbane, og ble benyttet seks ganger i tidsrommet 1986–89. Ariane 3 benyttet to påspente booster-faststoffmotorer til hjelp i starten, kunne plassere 2500 kg i en geostasjonær overføringsbane og ble benyttet 11 ganger mellom 1984 og 1989.
Ariane 4
Ariane 4 var en forlenget, videreutviklet bærerakett som med to eller fire påspente booster-rakettmotorer (med fast eller flytende drivstoff) til hjelp i starten kunne plassere opptil 4200 kg i en geostasjonær overføringsbane. 116 Ariane 4 raketter skjøt opp 182 nyttelaster i tidsrommet 1988–2003.
Ariane 5
Ariane 5 er en vesentlig større bærerakett med to trinn og to kraftige faststoffmotorer (lengde 31,6 meter, diameter 3,1 meter). Det første trinnet bruker flytende kryogensk drivstoff, andre trinnet bruker flytende monometylhydrazin (MMH) som brensel og nitrogentetroksid som oksidasjonsmiddel.
Raketten ble utviklet og brukt i en rekke varianter. De første utkastene kan tilbakeføres til den franske romorganisasjonen CNES i 1977, men det formelle vedtaket om start av programmet ble gjort under et ESA-rådsmøte på ministerplan i Haag 1987. Meningen til å begynne med var at Ariane 5 også skulle brukes til oppskytning av det europeiske bemannede romfartøyet Her som ble kansellert i 1992. Første Ariane 5-oppskytning 4. juni 1996 fra det europeiske romsenteret ved Kourou i Fransk Guyana var mislykket, men senere har bæreraketten visst seg meget pålitelig. Første kommersielle oppskytning var i 1998. I perioden april 2003 til desember 2017 vart det gjennomført 82 helt vellykkede oppskytinger på rad. I januar 2018 oppstod problemer og raketten kom ut av kurs. De to satellittene om bord ble dermed sendt ut i feil bane. De kunne likevel manøvrere seg selv til ønsket bane, men det kostet en del av drivstoffet ombord og reduserte dermed forventet levetid for satellittene.
Mellom 2008 og 2014 ble Ariane 5 brukt til å levere fem forsyningfartøy (Automated Transfer Vehicle – ATV) til Den internasjonale romstasjonen.
Den kraftigste varianten, Ariane 5 ECA (Evolution Cryotechnique type A), fløy vellykket for første gang i februar 2005, og kan plassere en nyttelast på 10 500 kg i en geostasjonær overføringsbane.
Norsk industri deltar i Ariane 5-programmet blant annet med levering av komponenter for faststoffmotor-separasjon, mellom annet med bidrag fra Kongsberg Gruppen og Nammo.
Ariane 6
Ariane 6 ble vedtatt under et ESA-møte på ministerplan i Luxembourg desember 2014 for å sikre Europas andel av det globale, kommersielle oppskytningsmarkedet. Et tysk forslag om i stedet å satse på en oppgradering av Ariane 5 ble forkastet.
Ariane 6 kommer i to hovedvarianter, Ariane 62 med to påspente faststoffmotorer og med en forventet løfteevne på 5000 kg til en geostasjonær overføringsbane, og Ariane 64 med fire faststoffmotorer og en forventet løfteevne på 10 500 kg til en geostasjonær overføringsbane. ArianeGroup (joint venture mellom Airbus og Safran) står for utvikling/bygging. Oppskytningsprisen er antatt å ligge på cirka 75 millioner euro for Ariane 62 og 90–115 millioner euro for Ariane 64.
Ariane 6 var planlagt brukt fra 2020, men nå er det forventet at den skal være klar til bruk først i 2022. Utviklingskostnadene var i 2020 antatt å ligge på cirka fire milliarder euro.
En ønsker å tilrettelegge for delte oppskytinger og flere satellitter per oppskyting. Ariane 6 skal derfor kunne ta med seg små satellitter (mindre enn 200 kg) sammen med større satellitter, eventuelt mange småsatellitter sammen i én oppskyting.