Buccaneer – Store norske leksikon (original) (raw)
Blackburn Buccaneer var et britisk tomotors, toseters angrepsjagerfly for bruk fra hangarskip.
Historie
Buccaneer fløy første gang 30. april 1958, og ble tatt i bruk av den britiske marinen fra 1962. I alt ble 209 fly produsert, inkludert 20 prototyper og 16 fly for eksport til Sør-Afrika.
På grunn av budskjettkutt og kansellasjonen av TSR.2 tok Royal Air Force i bruk Buccaneer fra 1969, og tok over både tidligere marinefly og nyproduserte fly. Buccaneer ble brukt i kamp under Golfkrigen 1990–1991 før de siste ble tatt ut av bruk i 1994.
Spesifikasjoner
Varianten Buccaneer S Mk 2 var utstyrt med to Rolls-Royce Spey turbofanmotorer(se flymotor), hver med en skyvkraft på 49,4 kilonewton. Flyet hadde et bomberom og fire festemaster under vingene med en samlet kapasitet for en våpenlast opptil 7257 kg. Våpenlasten kunne bestå av taktiske atomvåpen, konvensjonelle bomber, laserstyrte bomber og luft-til-luft-missiler for selvforsvar.
- Vingespenn: 13,41 meter
- Lengde: 19,02 meter
- Maksimal startvekt: 28 123 kilogram
- Toppfart: 1053 kilometer i timen (mach 0,85) ved havnivå