Cao Dai – Store norske leksikon (original) (raw)

Cao Dai er en synkretistisk religiøs bevegelse i Vietnam, stiftet av Ngô Văn Chiêu (1878–1932) i 1926. Caodaisme som religion (Đạo Cao Đài) består av buddhistiske, daoistiske og konfutsianske elementer, samt visse elementer fra katolsk kristendom og folkelig religiøsitet (for eksempel åndekult).

Faktaboks

Også kjent som

Cao Đài

caodaisme

Blant de tidligste åndelige lederne var Lê Văn Trung (1876–1934), Phạm Công Tắc (1890–1959) og Trình Minh Thế (1920–1955).

Tilhengerne deles inn i tre grupper etter hvor de har sin bakgrunn fra: har en buddhistisk bakgrunn, bærer en gule kapper, har en bakgrunn fra daoismen, bærer en blå kapper, og har en konfusiansk bakgrunn, bærer en røde kapper. Alle gruppene bekjenner sin tro på en høyeste guddom (Đức Cao Đài) som bor i det høyeste palass (cao đài) og har skapt verden. Guddommen er opphav til tre grupper av himmelske vesener: de høyeste er buddhaer, helgener og engler. Under disse er helliggjorte ånder, mens nederst er de dødes ånder og onde makter. Cao Dai tror at menneskets sjel kan bevege seg opp eller ned i eksistensnivå i henhold til menneskets vilje og handlinger. Cao Dais endelige mål er menneskets forløsning fra den endeløse eksistenssyklusen og det er menneskets udødelige sjel som kan oppnå en slik forløsning.

Cao Dai mener at de representerer den tredje åpenbaring fra Gud til menneskeheten. Den første kom i den fjerne urtiden og ble gitt til buddhismens Nhiem-dang Co-Phat (Dipankara buddha), daoismens Thai Thuong Lao Quan, den kinesiske kulturbyggeren Phuc-Hy (Fuxi), samt til jødenes og de kristnes Moses. Den andre åpenbaringen begynte rundt 500-tallet før vår tidsregning og ble gitt til Lao-tzu, Konfutse, Shakyamuni buddha, Jesus og Muhammed. Den tredje og avgjørende åpenbaring fant sted på øya Phú Quốc i 1919 til Ngô Văn Chiêu som etablerte Cao Dai i 1926.

Tilbedelsen av forfedrene er et middel for kommunikasjon mellom den synlige og den usynlige verden, og mellom levende og døde. Likhet og forsoning er viktige elementer i religionen, og man forholder seg til daoismens lære og praksis, buddhismens karma-lære, de fem leveregler og den 8-foldige vei, samt konfutsianismens lære om individ og samfunn og de etiske forpliktelser. I tråd med konfutsianismens idealer fremmer Cao Dai utdannelse og humanitært arbeid. Innflytelsen fra katolsk tradisjon viser seg i Cao Dais monoteistiske gudssyn og i organisasjonsstrukturen som inkluderer pave, kardinaler, erkebiskoper, prester og munker/nonner. Hovedtemplet inkluderer prekestoler, en for menn og en for kvinner.

Offisiell statistikk fra 2010 viste at Cao Dai hadde 2,4 millioner tilhengere og 1290 templer, de fleste i Sør-Vietnam. I tillegg har religionen like mange tilhenger i andre land blant vietnamesere i utlandet (việt kiều) som også bekjenner seg til Cao Dai.

Cao Dai har et stort panteon av hellige menn og kvinner som inkluderer historiske personer som Sun Yat-sen, Isaac Newton, William Shakespeare, Jeanne d’Arc, Victor Hugo og flere andre. Disse oppfattes som medier og ved spiritistiske teknikker kan de formidle sine budskap. Forfatteren Graham Greene var opptatt av caodaismen i 1950-årene og omtaler den i romanen The Quiet American (1955).

Bevegelsens hovedkvarter ligger i byen Tây Ninh, ca. 100 kilometer nordvest for Ho Chi Minh-byen (Saigon). Inntil franskmennene styrte landet, spilte bevegelsen en betydelig politisk og militær rolle i Sør-Vietnam. Cao Dai bevegelsen gikk sammen med Viet Minh og kjempet mot franskmennene, men ville ikke samarbeide med kommunistene i Viet Cong. Etter den franske perioden var slutt, gikk deres hæravdelinger inn i den sørvietnamesiske hæren, men etter at landet ble gjenforent i 1975, ble bevegelsens eiendommer beslaglagt. Disse ble levert tilbake i 1985 da Vietnam gjennomførte betydelige økonomiske reformer (đởi mới).