De britiske øyer – Store norske leksikon (original) (raw)
De britiske øyer er en øygruppe i Nordvest-Europa med til sammen om lag 4400 øyer som er større enn 0,2 hektar og som ikke skjules av høyvann. Om lag 210 av øyene er bebodd. I 2019 var det 71 891 524 innbyggere på De britiske øyer.
Det totale arealet utgjør i overkant av 515 000 kvadratkilometer. Det høyeste punktet er Ben Nevis, 1345 meter over havet.
De britiske øyer omfatter blant annet:
- Storbritannia (England, Wales, Skottland)
- Irland (Den irske republikk og Nord-Irland)
- Kanaløyene
- Orknøyene
- Shetland
- Hebridene
- Man
- Isle of Wight
- Lundy Island
- Scilly Isles