Diokletians termer – Store norske leksikon (original) (raw)

Diokletians termer er det største og best bevarte av Romas termer (badeanlegg). Ble ifølge en innskrift påbegynt av keiserne Diokletian og Maximianus, formodentlig omkring 300 evt. Anlegget minner sterkt om Caracallas termer.

Faktaboks

Uttale

diokletiˈans termer

Også kjent som

latin Thermae Diocletianae

Det egentlige badeanlegget bestod av en 280 meter lang og 160 meter bred bygning, som lå omgitt av hageanlegg innenfor en ytre mur, som dannet en firkant på 356 × 316 meter. Hovedbygningen inneholdt møtesaler, avkledningsrom, de forskjellige avdelingene for kalde og varme bad (termer) og øvelsesplasser (palaestrae). Byggematerialet er tegl og sementmasse, opprinnelig med yttermurene dekket av stukk, som imiterte hvite marmorplater. Vann fikk Diokletians termer gjennom akvedukten Aqua Marcia fra kilder i Aniodalen ved Roma.

Ypperlig bevart er hovedbygningens sentralhall med mektige hvelv, som skyldes at Michelangelo ominnredet denne delen av termeanlegget i 1560-årene til kirken Santa Maria degli Angeli. Tilstøtende deler av hovedbygningen ble samtidig ominnredet til klosterrom; de huser nå Termemuseet, grunnlagt i 1886, som består av kunstverker funnet i og ved Roma. Av den ytre muren, som var bevart helt til moderne tid, dannet den sørvestre langsiden en stor exedra (halvsirkelformet nisje), som formodentlig tjente teaterformål; dens kurvede linje er bevart i den nåværende Piazza dell'Esedra. Videre står ennå murens søndre og vestre hjørnetårn, særlig det siste velbevart som den lille rundkirken San Bernardo fra 1598.