Dyrekretsen – Store norske leksikon (original) (raw)
Fra Jorden ser det ut som Solen beveger seg langs den røde linjen i forhold til stjernehimmelen, kalt ekliptikken. Stjernebildene langs med denne linjen kalles Dyrekretsen.
Dyrekretsen er en sone på himmelkulen med 18° bredde – 9° på hver side av ekliptikken, også kalt dyrekretslinjen. Sola, Månen og de store planetene beveger seg bestandig innenfor dette beltet, som er markert av tolv stjernebilder, hvor syv av disse har dyrenavn, herav navnet Dyrekretsen.
Faktaboks
av gresk ‘lite dyr’
Også kjent som
Zodiaken
I spådomskunsten astrologi er stjernebildene i Dyrekretsen knyttet til de tolv stjernetegnene.
Opprinnelse
I eldre tider ble ekliptikken inndelt i 12 like store deler på 30° hver, kalt himmeltegn eller Dyrekretsens tegn. Et himmellegemes lengde ble angitt ved antall grader innenfor et bestemt tegn. Tegnene har samme navn og er gitt i samme orden som de 12 stjernebildene som ligger langs ekliptikken.
Dyrekretsen er av babylonsk opprinnelse, men overlevert oss gjennom grekerne. I begynnelsen hadde man bare noen få himmeltegn, men etter hvert økte tallet, og den fikk sin endelige 12-deling sannsynligvis på 500-tallet fvt.
I oldtiden falt himmeltegn og stjernebilder sammen. På grunn av presesjon, er stjernetegnene nå forskjøvet slik at for eksempel Værens tegn ligger i stjernebildet Fiskene.
Betegnelsen værpunktet for vårjevndøgnspunktet skriver seg fra at dette er nullpunktet for Værens tegn; det danner også utgangspunktet for Dyrekretsen. Himmeltegnenes (og derfor også stjernebildenes) navn (norsk og latinsk) er i tabellen nevnt i rekkefølge fra dette tidspunktet, regnet i retning av Solens bevegelse i ekliptikken (denne retning angis også som «med tegnenes orden»).