Earl Hines – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Earl Hines

Earl Kenneth Hines, Earl «Fatha» Hines

Født

28. desember 1903, Duquesne, Pennsylvania

Død

22. april 1983, Oakland, California

Earl Hines var en amerikansk jazzmusiker, pianist, komponist og orkesterleder. Han ble en sentral figur i det rike jazzmiljøet i Chicago mot slutten av 1920-årene, blant annet i samspill med Louis Armstrong.

Hines' personlige pianostil representerte en viktig utvikling mot 1930-årenes swingjazz, og kom til å inspirere et utall yngre pianister. I årene 1928–1940 ledet han sitt eget storband på Grand Terrace Ballroom i Chicago, deretter et storband med base i New York til 1947. Blant medlemmene var flere yngre musikere som ble pionerer innen 1940-årenes nye bebop-stil.

Hines var med i Louis Armstrongs såkalte «drømmesekstett» i 1948–1951. Senere ledet han egne smågrupper eller opptrådte som pianosolist, med plateinnspillinger og turneer over hele verden helt frem til sin død.