Eufrat – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Eufrat
Uttale
ˈeufrat
Kart over Eufrat og Tigris' samlede nedbørsfelt. Begge elvene har sitt utspring i Tyrkia og renner samlet ut i Persiabukta.
Eufrat i Tyrkia, nær grensen til Syria. I sitt øvre løp skjærer Eufrat seg ned i fjellgrunnen.
Eufrat er Sørvest-Asias lengste elv, rundt 2800 kilometer lang. Elva har et nedbørfelt på 440 000 kvadratkilometer. Den oppstår i Tyrkia og renner gjennom Syria før den flyter inn i Irak og renner sammen med Tigris sør i landet. Mellom Eufrat og Tigris ligger den historiske regionen Mesopotamia.
Eufrats to hovedkildeelver, Karasu og Murat, kommer fra høylandet i det østre Tyrkia, og regn og snøsmelting derfra står for rundt 90 prosent av Eufrats vannføring. Fra Keban-dammen i det østre Anatolia i Tyrkia bryter Eufrat gjennom Taurusfjellene i mange fosser og stryk og fortsetter deretter vestover. Rundt 160 kilometer fra kysten av Middelhavet bøyer den av mot sør og renner inn i Syria. Derfra flyter den sørøstover gjennom den syriske ørkenen og inn i Irak. Nord for Basra renner Eufrat sammen med Tigris og danner ei ny elv, Shatt al-Arab. Denne renner gjennom et flatt våtmarkslandskap og utgjør grensa mellom Iran og Irak de siste 100 kilometerne før den munner ut i Persiabukta.
Siden mye av vannet i Eufrat kommer fra snøsmelting, er vannføringen høy om våren og lav eller svært lav resten av året. Eufrat er bare seilbar over korte strekninger. Lette fartøy kan seile så langt opp som til byen Hit nordvest for Bagdad i flomtida.
Kraftproduksjon
Keban-demningen i Tyrkia.
Eufrat har et nedbørfelt på om lag 440 000 kvadratkilometer. Mange store damanlegg langs elvas løp gir vann til irrigasjon og kraftproduksjon. Demninger med store kraftstasjoner er bygd i alle de tre landene Eufrat renner gjennom. Mange av de største anleggene ligger i Tyrkia, blant annet Keban-demningen nær Elazığ (207 meter høy; 1330 megawatt; ferdigstilt i 1974), Karakaya-demningen (158 meter høy; 1800 megawatt, ferdigstilt i 1987) og Atatürk-demningen nær Sanliurfa (184 meter høy; 2400 megawatt; ferdigstilt i 1990). I Syria finnes blant annet Tabqua-demningen, også kjent som Al-Thawra (128 meter høy; 88 megawatt; ferdigstilt i 1976) som demmer opp den store Assadsjøen, og i Irak produserer Haditha-demningen (57 meter høy, 660 megawatt, ferdigstilt 1987) rundt 30 prosent av landets elektrisitet.
De mange demningene, særlig i Tyrkia, betyr at Tyrkia kontrollerer mye av vannføringen i Eufrat. Dette er en kilde til bekymring for Syria og Irak og har skapt politiske utfordringer i forholdet mellom landene.
Kraftutbygging og irrigasjon har hatt stor påvirkning på miljøet i og rundt elva. Høy fordampning fra de mange store reservoarene bidrar til redusert vannføring og vannkvaliteten er redusert, særlig i Irak, på grunn av redusert vannmengde, avrenning fra landbruket og økt saltinnhold.
Redusert vannføring er også én av flere årsaker til at de mesopotamiske våtmarkene helt sør i Irak er truet. Dette er et av verdens største innlandsdeltaer og ligger i et ekstremt varmt og tørt område. Deltaet er et verdifullt habitat for mange dyre- og fuglearter, har arkeologiske levninger etter sumeriske byer og bosettinger fra 3000–4000 år før vår tidsregning og er hjem for folkegrupper som gjennom årtusenene har utviklet en helt spesiell kultur basert på de spesielle naturlige omgivelsene.
Historikk
Det historiske området Mesopotamia – landet mellom elvene – ligger mellom Eufrat og Tigris og er også er kjent som «sivilisasjonens vugge». Elvene gjorde området fruktbart og det oppsto bosettinger der for rundt 10 000 år siden. Ikke lenge etter oppsto de første jordbrukssamfunnene, og minst 2000 år før vår tidsregning hadde regionen et sinnrikt system med kunstig vanning av jordbruksområdene.
I sitt øvre løp skjærer Eufrat gjennom et landskap preget av stein, og der har elveløpet forandret seg lite siden førhistorisk tid. På den mesopotamiske elvesletta sør for dagens Bagdad, har elva derimot skiftet løp flere ganger gjennom årtusenene, noen ganger som resultat av menneskelig aktivitet som for eksempel irrigasjon.
Selv om Eufrat i dag har begrenset seilbarhet, var elva en mye brukt transportåre i tidligere tider. Tradisjonelt ble kalaker, tømmerflåter støttet opp av luftfylte geiteskinn, brukt til transport av folk, dyr og varer nedover Eufrat, og en tur fra det sørlige Tyrkia til Fallujah i Irak kunne ta 10 til 20 dager avhengig av blant annet vannføringen.
Eufrat har vært sentral for mange riker og statsdannelser gjennom årtusenene, og noen av verdens første bydannelser oppsto også langs Eufrat og Tigris. Samtidig har det gjennom hele historien vært konflikt om de knappe vannressursene i området — blant annet sloss de sumeriske bystatene Umma og Lagash om vannet allerede for 5000 år siden. De to bystatene huskes imidlertid også for å ha inngått en av historiens første kjente avtaler for å løse konflikten.
Fra 1500-tallet til 1918 var hele Eufrat-bassenget en del av Det osmanske riket. Etter første verdenskrig brøt Det osmanske riket sammen og gjennom Lausanneavtalen ble Eufrats løp delt mellom den nye staten Tyrkia, det franske mandatområdet i Syria og Storbritannias mandat i Irak. Avtalen inneholdt også en klausul om administrasjon av vannressursene i elva. I tida etter andre verdenskrig inngikk Tyrkia og de nå selvstendige statene Syria og Irak flere avtaler om vannet i Eufrat, men deling av vannressursene er fortsatt et omstridt tema.
Mellom 2014 og 2017 var deler av Eufrat kontrollert av Den islamske staten (IS).