Eurovision Song Contest – Store norske leksikon (original) (raw)

Eurovision Song Contest er en internasjonal låtskriverkonkurranse for medlemmer i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU). Eurovision Song Contest er blant verdens største TV-begivenheter med opptil 200 millioner seere verden over. Det konkurreres i populærmusikk.

Programmet vises i hele Europa og sendes også i mange ikke-europeiske land. Det er svært populært i Australia og i flere asiatiske land. Siden 2000 har det også vært mulig å se konkurransen direkte på internett. Israel ligger ikke i Europa, men får delta fordi landet er medlem av EBU. Australia har fått delta fast siden 2015.

NRK arrangerer Melodi Grand Prix for å velge Norges bidrag til Eurovision Song Contest.

Bakgrunn

Konkurransen ble avholdt for første gang i 1956 med deltakere fra sju nasjoner. Hver deltaker fikk sende to bidrag, dette ble fra 1957 redusert til ett. Den første vinnersangen var sveitsiske Refrain.

Konkurransen ble skapt etter modell av den italienske musikkonkurransen Sanremo-festivalen. Den europeiske kringkastingsunionen var relativt nystartet, og de ønsket en årlig programpost som kunne skape blest om unionen.

I tillegg var et formål for Eurovision Song Contest å bidra til forsoning i et Europa som fortsatt slet med ettervirkningene etter andre verdenskrig. EBU valgte å satse på en musikkonkurranse, med en tanke om at musikken er et universelt språk som kan forstås over landegrensene.

Deltakelse

Douwe Bob fra Nederland under Eurovision-finalen i 2016

Deltakelse i konkurransen er mulig for alle EBU-medlemmer som er riksdekkende TV-kanaler i sine respektive land. I Norge er NRK og TV 2 medlemmer, og det er NRK som deltar fra Norge. Hvert medlem velger ut et bidrag som må oppfylle en rekke kriterier satt av EBU. Utvelgelsesprosessen må godkjennes av unionen, og her finnes det et stort spekter av nasjonale konkurranser. Bidragene sendes til den internasjonale konkurransen som finner sted i løpet av en uke rundt midten av mai. Vinnersangen kåres ved en direktesendt avstemning. Artisten som fremfører bidraget, får et trofé, og vinnermedlemmet blir invitert til å arrangere neste års finale. Man står fritt til å avslå invitasjonen, men dette gjøres i praksis svært sjelden.

Antallet deltakere har stadig steget, fra de opprinnelige sju det første året til atten bidrag ti år etter. Deretter lå det jevnt på 16–20 deltakere i mange år, frem til østblokkens oppløsning i 1989.

Innlemming av Øst-Europa

Eurovision Song Contest startet som en konkurranse for vesteuropeiske land, men da Berlinmuren falt og Øst-Europa begynte å åpne seg mot vest, opplevde EBU en økende interesse fra disse landene. Jugoslavia hadde allerede deltatt i en årrekke, og konkurransen var et kjærkomment vindu mot vest for mange bak jernteppet. Ikke minst oppsto det etter Sovjetunionens kollaps en hel rekke nye stater som meldte sine kringkastere inn i EBU og deretter ønsket å delta i ESC.

Dette førte til en stadig økning i antallet deltakere, og arrangementet begynte å bli uhåndterlig. Man prøvde først med en egen øst-europeisk finale, hvor de tre beste fikk delta i selve Eurovision Song Contest, men dette var ikke i tråd med EBUs målsetning om forbrødring over landegrensene. I en periode forsøkte man med forskjellige systemer, hvor for eksempel de landene som ikke kvalifiserte seg til finale ett år, ikke fikk delta det neste året. Dette førte til en betydelig minsket interesse for konkurransen i de ikke-deltakende landene.

Fra 2004 har man derfor innført et system med semifinale, som har muliggjort deltakelse for hittil opptil 43 land. I 2008 ble det utvidet til to semifinaler. I alt har 51 forskjellige land deltatt minst én gang i konkurransen.

Utvikling i musikk og kostymer

ABBA etter seieren i den svenske Grand Prix-finalen med sangen Waterloo i februar 1974. Fra venstre: Benny Andersson, Anni-Frid Lyngstad, Agnetha Fältskog og Björn Ulvaeus

Konkurransen hadde et konservativt preg de første 17 årene. Antrekket for herrene var dress, mens damene stilte i kjoler eller lange skjørt. Stort sett deltok solister, men i noen tilfeller var sanggrupper med. Ingen stilte med egne instrumenter eller hadde noe sceneshow. De fleste vinnerlåtene var ballader.

Alt dette ble endret i 1974, da ABBA vant med den rocka låta Waterloo. De stilte i glamrock-inspirerte kostymer, hadde et forrykende sceneshow, og to av medlemmene spilte instrumenter. Også vinneren i 1975, nederlandske Teach-In, var et band som stilte med fantasirike kostymer og egne instrumenter på scenen.

I siste halvdel av 1970-tallet begynte disco å prege musikken. Luxembourg stilte med populære Baccara, Vest-Tyskland med Silver Convention og Dschinghis Khan. På 1980-tallet ble kostymer og dansing på scenen stadig viktigere, og flere husker vinnerne Bucks Fizz, Herreys og Bobbysocks nettopp på grunn av det.

Siden har en rekke musikkformer vært representert i vinnerlåtene. Finland vant for eksempel med hardrock i 2006, og Italia med indierock i 2021. Elementer fra folkemusikk preger ofte låtene. I 1998 var vinneren transkjønnet, og i 2014 var vinneren dragartist. Og sceneshowet er blitt en stadig viktigere del av fremføringen av sangene.

«Kompisstemming»

Johnny Logan har vunnet Eurovision Song Contest for Irland tre ganger, som artist i 1980 og 1987, som låtskriver i 1992

Innlemmelsen av de østeuropeiske landene har ført til anklager om såkalt «kompisstemming» – et fenomen hvor land i geografisk og politisk nærhet gjentatte ganger stemmer på hverandres bidrag. Mange vesteuropeiske seere opplever dette som et typisk østeuropeisk fenomen, men det skjer også mellom andre deltakerland.

Mange støtter teorien om at den regionale stemmefordelingen skyldes politiske bånd, selv om dette er vanskelig å bevise. En langt mer sannsynlig årsak er at kulturell nærhet gjør det enklere å skape musikk som appellerer til publikum i naboland.

Likevel er det nærmest umulig å vinne uten støtte fra både øst og vest. Misnøyen med det som ble oppfattet som østeuropeisk kompisstemming var særlig sterk på midten av 2000-tallet. Norges svært overbevisende seier i 2009 tilbakeviste en rekke mer eller mindre konspiratoriske påstander om at det etter Øst-Europas inntreden i konkurransen var blitt «umulig» for noe vesteuropeisk land å noensinne vinne igjen, fordi de østeuropeiske landene var «for mange». Etter dette har vinnerlykken vært mer jevnt fordelt, med flest vinnere fra vest.

Format og regelverk

Bobbysocks vant Eurovision Song Contest i 1985 med La det swinge. Dette var Norges første seier

Secret Garden vant Eurovision Song Contest i 1995 med sangen Nocturne. Dette var Norges andre seier

Det har gjennom tidene vært gjort en rekke endringer i arrangementet, både i format, regelverk og stemmegivning. Ikke minst har den teknologiske utviklingen vært drivende i disse endringene. Det er et sterkt ønske hos EBU om å involvere publikum i stor grad, og deltakerne oppmuntres derfor til å avholde telefonavstemninger hvis overhodet mulig, med fagjuryer i bakhånd hvis noe skulle gå galt i direktesending. Inntil 1999 var det et krav at arrangørlandet stilte med et orkester til å akkompagnere artistene, og dirigentene ble presentert. Siden har det eneste kravet vært at vokalen skal være live. All musikk kan være innspilt forhånd.

I de senere årene har formatet vært slik at konkurransen går over én uke, med semifinaler på tirsdag og torsdag og finale på lørdag. 26 land deltar i finalen, fordelt slik:

• Fjorårets vinner/årets vert
• De såkalte «fem store» (Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike, Italia – de fem viktigste økonomiske bidragsyterne til ESC)
• De ti beste fra semifinale 1
• De ti beste fra semifinale 2

Regler for bidragene

Alexander Rybak vant Eurovision Song Contest i 2009 med sangen Fairytale. Dette var Norges tredje seier

Bidragene må være originale sanger og må kun være 3 minutter lange. Man kan ha maksimalt seks personer på scenen. Alle artister må være minst 16 år gamle. Reglene rundt språk har variert mye gjennom årene, men i dag kan man synge på hvilket språk man måtte ønske, også språk som ikke eksisterer; Belgia oppnådde en meget respektabel andreplass i 2003 med en slik sang. Frem til 1975 var syngespråket valgfritt, og igjen fra 1999. På 2000-tallet har de aller fleste låtene blitt sunget på engelsk.

Poengsystemet

I semifinalene oppgis ikke poengsum, man lister kun opp landene som har oppnådd finaleplass. Poengene offentliggjøres på søndagen etter finalen. I finalen settes det over direkte til hovedstedene i de forskjellige deltakerlandene, som oppgir sine poeng etter skalaen 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 10 og 12. Det har variert hvor mange av disse poengene man har hatt tid til å lese opp. Vinneren er det bidraget som får flest poeng. Ved dødt løp er vinneren den som har fått flest 12-poengsummer. En slik regel måtte innføres etter en svært omdiskutert finale i 1969 hvor det ble hele fire vinnere, og flere land året etter trakk seg i protest mot et lite gjennomtenkt regelverk som ikke tok høyde for slike situasjoner.

I 2016 ble det innført et helt nytt system for poengopplesningen, hvor telefonstemmene og fagjurystemmene ble avslørt hver for seg.

TV-sendingene

Conchita Wurst vant Eurovision Song Contest i 2014 med sangen Rise Like a Phoenix. Dette var Østerrikes andre seier

Det er svært kostbart å arrangere konkurransen, som i senere år har vokst til et enormt krevende prosjekt for de nasjonale kringkasterne. Kostnaden dekkes i betydelig del av deltageravgifter fra de deltagende landene og av sponsorpenger. De fleste arrangører ser på vertskapet som en mulighet til å vise frem byen og landet i en situasjon hvor disse har hele Europas blikk på seg i en udelt positiv sammenheng, og i løpet av de tre store TV-sendingene brukes som regel vertslandets kulturelle særtrekk og naturskjønnhet som gjentakende innslag.

Programlederne har i økende grad vært kjendiser eller artister. I Göteborg i 1985 var sendingen ledet av Lill Lindfors, i Bergen i 1986 av Åse Kleveland, i Roma i 1991 av to tidligere italienske vinnere – Gigliola Cinquetti (1964) og Toto Cutugno (1990), i Oslo i 1996 av Morten Harket og Ingvild Bryn, og i Dublin i 1997 av blant andre Ronan Keating fra Boyzone.

I pausen etter avsluttet stemmegivning og stemmeopplesningen, når opptelling av stemmene må foretas og godkjennes, vises det et pauseinnslag som ofte skaper vel så mye interesse som selve bidragene. Her har vertslandet sjansen til å virkelig være kreative og vise seg frem.

Den populære danseforestillingen Riverdance ble for eksempel skapt som pauseunderholdning til finalen i Dublin i 1994.

Vinnere

*Uavgjort mellom Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer