F – bokstav – uttale og bruk – Store norske leksikon (original) (raw)

Bokstaven stammer over gresk fra det fønikiske alfabetet og heter på semittisk waw. Ordet betyr nagle eller krok, og slik har det opprinnelige bildetegnet sett ut.

Bokstaven het på gresk vau (opptatt i tysk som navn på v) eller etter sin form digamma, dobbelt-gamma. Den var vanlig i eldre gresk skrift, men den lyden den betegnet, w (konsonantisk v), falt etter hvert bort, og bokstaven gikk ut av det klassiske greske alfabetet. Lyden f kom først inn i gresk i keisertiden istedenfor ph, som før hadde vært uttalt p med aspirasjon. Romerne gjengav fra først av _f_-lyden dels med vh, siden med fh og deretter med f alene. De kalte bokstaven ef.

I runealfabetet er f første rune i første ætt, se runer.