Finnmark – klima – Store norske leksikon (original) (raw)
Månedsnormaler for temperatur og nedbør for målestasjonen Vardø radio for perioden 1991-2020. En normal er et gjennomsnitt av været (for eksempel temperatur eller nedbør) over en lengre periode.
Månedsnormaler for temperatur og nedbør for målestasjonen Šihččajávri for perioden 1991-2020. En normal er et gjennomsnitt av været (for eksempel temperatur eller nedbør) over en lengre periode.
Månedsnormaler for temperatur og nedbør for målestasjonen Alta lufthavn for perioden 1991-2020. En normal er et gjennomsnitt av været (for eksempel temperatur eller nedbør) over en lengre periode.
Stort areal, komplisert kystlinje og dype fjorder gjør at det blir store klimaforskjeller mellom de ulike områdene i Finnmark.
Midlere luftstrøm i den frie atmosfæren er fra vestlig kant, men fjellene ved kysten i nordvest skjermer indre strøk mot direkte innvirkning fra havet. Temperert vann fra Den norske atlanterhavsstrømmen sørger for at kysten er isfri, selv i strenge vintrer. Klimaet i innlandet har et sterkt kontinentalt preg, noe som også har forbindelse med de lange periodene med mørketid og midnattssol. Om vinteren blåser det oftest utfallsvind som skyldes den sterke avkjølingen over land. Den blåser ut daler og fjorder, oftest fra retning sørvest–sørøst, og bidrar til at det meste av fjordene holdes isfrie. I forbindelse med lavtrykksaktivitet blir det ofte storm. Ved kysten blåser det i januar vind av styrke liten kuling eller mer 30–40 prosent av tiden. Liten storm eller mer forekommer i 2–4 % av observasjonene. Innlandet har lite vind.
Temperatur
Ved kysten er februar kaldeste måned, middeltemperaturen er fra −2 °C til −7 °C, kaldest i øst. Innlandet har gjennomgående middeltemperatur fra −10 °C til −15 °C, her er januar like kald som februar, til dels litt kaldere. Vinteren på Finnmarksvidda er særlig kald. Minimumstemperaturer fra −40 °C til −45 °C har vært målt i tiden november–mars på flere stasjoner. Den laveste lufttemperaturen som er registrert i Norge ble målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 °C. Her er også landets laveste månedsmiddeltemperatur målt med –27,1 °C i februar 1966, mens laveste årstemperatur i lavere strøk er målt i Sihččajávri (sørøst for Kautokeino tettsted) med –3,1 °C.
Midtsommers blåser det ofte pålandsvind fra en retning mellom nord og øst ved kysten. Havluften strømmer inn fjorder og dalfører og demper sommervarmen. Middeltemperaturen for juli er 10–12 °C ved kysten, opp til ca. 14 °C i innlandet. Det varmeste været kommer med luftstrømmer fra sørøst. I midnattssoltiden kan det bli maksimumstemperaturer på 25–30 °C ved kysten, over 30 °C i indre dalstrøk; i Sihččajávri er det registrert 34,3 °C (23. juni 1920). Kyststasjoner registrerer en sjelden gang tropenetter, det vil si at døgnets minimumstemperatur er over 20 °C.
Nedbør
Finnmark er vårt mest nedbørfattige fylke. Årsnedbøren går opp i 600–1000 mm i en smal sone langs kysten i vest, 600–800 mm nær nordkysten. For øvrig ligger årssummene mellom 300 og 500 mm. Kyststrøkene får mest nedbør om høsten og tidlig på vinteren, ofte i form av byger. Innlandet har mest nedbør om sommeren og spesielt lite nedbør sent på vinteren og om våren.
Kysten har en del sommertåke, hyppigheten er 2–5 prosent i juli. I fjordene, særlig Várjjatvuotna/Varangerfjorden, er det frostrøyk i kaldt vær.