Fokker D.VII – Store norske leksikon (original) (raw)
Fokker D.VII er et tysk jagerfly (biplan) som ble brukt under første verdenskrig.
Historie
Fokker D.VII var utviklet under ledelse av Reinhold Platz, og fløy første gang i desember 1917, og ble tatt i bruk ved fronten fra april 1918. Det var svært lett å fly, men var samtidig svært manøvrerbart, og blir regnet for å være et av de mest effektive jagerflyene som ble produsert under første verdenskrig. Blant de mest kjente pilotene som fløy flytypen er Hermann Göring, som fløy en hvitmalt Fokker D.VII.
Til sammen ble over 2600 D.VII bygget av Fokker og på lisens av Albatros Flugzeugwerke. Etter første verdenskrig ble D.VII brukt av flyvåpnene i blant annet Belgia, Nederland, Polen, Sovjetunionen, Sveits og i den amerikanske hærs flyvåpen (U.S. Army Air Corps).
Spesifikasjoner
Fokker D.VII var utstyrt med en Mercedes D.III vannavkjølt sekssylindret rekkemotor med en ytelse på 160 hestekrefter, og flyet var utrustet med to synkroniserte 7,92-millimeter mitraljøser.
- Vingespenn: 8,90 meter
- Lengde: 6,95 meter
- Lastet vekt: 910 kilogram
- Toppfart: 187 kilometer i timen ved 3280 fot (1000 meter)