Frederik 7. – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Frederik 7.
Frederik VII
Født
6. oktober 1808
Død
15. november 1863
Fredrik 7. var dansk konge fra 1848 til 1863. Maleri fra 1861.
Frederik 7. var dansk konge fra 1848 til 1863. Han var sønn av Christian 8 (Christian Frederik) og Charlotte Frederikke. Frederik 7. ble den første kongen etter avviklingen av eneveldet i Danmark, og under ham ble den danske grunnloven (Junigrundloven) innført i 1849.
Politikk
I mars 1848 gav Frederik etter for de nasjonalliberales krav om å fjerne de konservative regjeringsmedlemmene. Han bante dermed veien for det såkalte marsministeriet, som med sitt nasjonalliberale program var den umiddelbare foranledningen til utbruddet av den første schleswig-holsteinske krig i 1848–1850.
I realiteten hadde Frederik alt i mars 1848 oppgitt sin eneveldige makt, noe som så ble grunnlovfestet da han 5. juni 1849 underskrev Junigrunnloven, som gjorde Danmark til et konstitusjonelt monarki. Kongens holdning i 1848–1849 skaffet ham stor popularitet, men i virkeligheten var han en svak konge som hadde liten innflytelse på statsstyret. Han ledet aldri begivenhetene, men lot seg heller lede av dem.
Familie
Frederik 7. var gift tre ganger. I 1828 ble han gift med Vilhelmine, datter av Frederik 6. Paret ble skilt i 1837. I 1841 giftet hans seg med Mariane av Mecklenburg-Strelitz, og ble skilt fra henne i 1846. Fredriks tredje kone var elskerinnen Louise Rasmussen, som han ble gift med «til venstre hånd» i 1850. Ved ekteskapet ble Louise opphøyd til lensgrevinne Danner.
Frederik døde barnløs og var den siste oldenborger på den danske trone.
Han ble etterfulgt av Christian 9., opprinnelig hertug av Glücksburg.
Les mer i Store norske leksikon
Frederik 7. Utsnitt av Davis Monies’ maleri, 1847. Frederiksborg Slott.