Fredrik Barth – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Fredrik Barth

Thomas Fredrik Weybye Barth

Født

22. desember 1928, Leipzig, Tyskland

Død

24. januar 2016

Virke

Sosialantropolog

Familie

Foreldre: Professor Thomas Fredrik Weiby («Tom.») Barth (1899–1971) og Randi Thomassen (1902–1980).

Gift 1) 1949 med Mary («Molly») Allee (27.1.1926–23.12.1998), datter av professor Warder Clyde Allee (1885–1955) og Marjorie Hill (1890–1955), ekteskapet oppløst 1972; 2) 30.1.1974 med sosialantropolog Unni Wikan (18.11.1944–), datter av disponent Hans-Ulve Wikan og Bibbi Olsen.

Fredrik Barth

Fredrik Barth under Holbergsprisens symposium i 2006

Fredrik Barth var en norsk sosialantropolog. På basis av omfattende feltstudier i en rekke forskjellige samfunn utviklet Barth nyskapende perspektiver på forståelsen av blant annet sosiale prosesser, etnisitet og kultur. Særlig i kraft av sine teoretiske bidrag på disse feltene har Barth siden 1960-tallet vært et ledende navn innen internasjonal antropologi.

I Norge er etableringen av sosialantropologi som et fag ved universitetene uløselig knyttet til Barths forskergjerning, hans forfatterskap og undervisning. Gjennom sin undervisning ved Universitetet i Bergen (fram til 1974) la han grunnlaget for den faglige tilnærmingen som senere av og til ble referert til som «Bergensskolen» i sosialantropologi.

Barth tok doktorgraden ved Universitetet i Cambridge i 1957. Han var professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen fra 1965 til 1974. Fra 1974 var han professor ved Universitetet i Oslo og bestyrer av Etnografisk museum. Han var statsstipendiat fra 1985. Han var også i perioder knyttet til amerikanske universiteter (Emory University i Atlanta, Boston University og Harvard University).

Oppvekst og utdanning

Fredrik Barth var sønn av Thomas Fredrik Weibye Barth. Sine spede år tilbrakte Barth i USA, der faren arbeidet i årene 1929–1936. Etter barndom og ungdom i andre verdenskrigs Norge og examen artium i 1946, bodde han igjen i noen år i USA, også denne gang i forbindelse med farens arbeid.

Siden han var spesielt interessert i menneskets evolusjon, tok den unge Barth fatt på studier i paleoantropologi og allmenn kulturhistorie (arkeologi), og ble Master of Arts ved Universitetet i Chicago i 1949. Slik antropologistudiet var lagt opp i USA, med innføring i hele fagområdet, fikk han også et innblikk i andre disipliner innenfor det kulturantropologiske felt. Særlig ble han fascinert av Fred Eggan, Sol Tax og Robert Redfield. Disse forskerne formet hans syn på kultur og samfunn, og deres undervisning utvidet Barths horisont og lærelyst, og bidro til at han senere kom til å konsentrere seg om sosialantropologi snarere enn fysisk antropologi og arkeologi.

Selv sa han at han skiftet til den samtidsorienterte etnografiske metode mens han arbeidet som skjelettspesialist ved en arkeologisk utgravning i Irak. Her fikk han anledning til å gjennomføre et feltarbeid blant landsbyboere i det sørlige Kurdistan. Resultatet ble hans første monografi fra Midtøsten, Principles of Organization in Southern Kurdistan (1953). Hans faglige fundament og angrepsmåte var indirekte preget av britisk sosialantropologi, særlig A. R. Radcliffe-Brown.

I likhet med mange amerikanske medstudenter og forskere dro Fredrik Barth til Storbritannia. Ved London School of Economics traff han Raymond Firth og Edmund Leach, som begge kom til å spille en betydelig rolle for hans faglige utvikling. Barth fulgte senere Leach til Cambridge, hvor han fikk sin Ph.D.-grad i 1957, på et arbeid om de pakistanske pathanenes politiske organisasjon. Hans opposisjon mot den rådende strukturalismen i 1950- og 1960-årenes «British school of social anthropology» ble forsterket ved at han kom til å nære større beundring for Max Weber enn for Émile Durkheim og Karl Marx.

Stillinger

Fredrik Barth

Fredrik Barth. Foto 1968.

Barth var universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo fra 1953 til 1958 og forskningsstipendiat hos NAVF fra 1958 til 1961. I 1961 ble han knyttet til Universitetet i Bergen som dosentstipendiat, og fra 1965 til 1974 var han professor i sosialantropologi der. Da tok han over professoratet i etnografi ved Universitetet i Oslo og bestyrerstillingen ved Etnografisk Museum, som han innehadde til han ble statsstipendiat i 1985.

Fra 1989 var han «distinguished professor» ved Emory University i Atlanta, USA. Omtrent samtidig fikk han en professor II-stilling ved Universitetet i Bergen, hvor han hadde stått sentralt i utviklingen av sosialvitenskapene. Ut over dette gjestet han flere utenlandske universiteter i kortere eller lengre tid. I perioden 1984–1988 var han medlem av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd og fra 1989 til 1994 formann i Nasjonalkomiteen for utviklingsforskning.

Forskning

Feltarbeid

Barth kombinerte teoretisk nybrottsarbeid med allsidig empirisk erfaring. Han gjennomførte omfattende feltarbeider i Irak, Pakistan, Iran, Norge, Baluchistan, Sudan, Ny-Guinea, Oman, Bali og Bhutan. Det er karakteristisk at hvert nytt feltopphold har resultert i minst en større problemorientert monografi, det vil si en analyse av en region eller et lokalsamfunn med et klart teoretisk siktepunkt: «Min intellektuelle biografi har sannsynligvis i større grad blitt formet av stedene jeg har vært enn av de bøkene jeg har lest eller endog lærerne jeg har kjent.» I alt ble det over 20 bøker, hvorav flere «klassikere».

Fredrik Barth er en av de få norske antropologer som har dekket nesten hele det antropologiske fagområdet i sin utdannelse og forskning. Han begynte i biologisk antropologi og beholdt senere naturhistorikerens innstilling i jakten på det universelle og det spesifikke i folks væremåte. Han studerte og skildret en overveldende mengde livsverdener, til beste for forskere og studenter, men også for en videre lesekrets.

Hans tidlige teoretiske arbeider omkring spillteori, økonomiske sfærer, sosial organisasjon og sosiale prosesser tar i særlig grad utgangspunkt i observasjoner fra hans tidlige feltarbeider blant kurdere (Irak), Swat pathanere (pashtunere, Pakistan), fiskere, fjellbønder og tatere (Norge), fur (Sudan) og baluchi og basseri-nomader (Iran). Det gjelder også hans utvikling av et perspektiv på studiet av etniske relasjoner. Spesielt hans introduksjon til artikkelsamlingen Ethnic Groups and Boundaries har i stor grad definert temaet etnisitet i ettertid, og har følgelig blitt et av samfunnsvitenskapenes mest siterte skriftstykker. Barths senere teoretiske arbeider om pluralsamfunn og kultur (forstått som knipper av kunnskapstradisjoner) tar i hovedsak utgangspunkt i observasjoner fra hans senere feltarbeider blant baktaman (Papua Ny-Guinea), sohari bybefolkning i Oman og etter hver folkgrupper på Bali i og Bhutan.

Metode

Internasjonalt er han anerkjent for en betydelig teoretisk-metodisk innsats; noen vil kalle det et paradigmeskifte. Da Barth vendte hjem fra USA, hadde det allerede skjedd en omveltning her i landet, idet faget etnografi hadde tatt steget fra kulturhistorie og diffusjonisme til sammenlignende sosiologi. Dette var allerede godt forberedt i det fagmiljø Barth fant seg til rette i: magasinloftet på Etnografisk Museum i begynnelsen av 1950-årene. Her møtte han samtalepartnere, og her utviklet han de tanker som senere, i Bergen, skulle utkrystallisere seg til det såkalte generative og prosessanalytiske perspektiv på samfunnet. Dette innebar et skifte fra et statisk, struktur-funksjonalistisk syn til en dynamisk, aktørorientert angrepsvinkel: Hver enkelt aktør (individ eller kollektiv) er underkastet et sett begrensninger og muligheter som virker bestemmende på deres handlingsvalg. Forskerens oppgave er å analysere slike valgsituasjoner og derved avdekke mekanismene i den sosiale prosessen.

Denne måten å resonnere på, som gikk under navnet «the Bergen school of anthropology», ble en del av den faglige debatt i årene som fulgte. Mest betydning fikk tankegangen om generative modeller form i skriftene Segmentary Opposition and the Theory of Games (1959) og Models of Social Organization (1966). Barth ble det naturlige midtpunkt i dette miljøet. En viktig side ved hans virke var nettopp den miljøskapende: ved innsikt og fantasi å gi inspirasjon til å frembringe noe i fellesskap, bygd på ulike erfaringer fra mange kanter av verden. Han oppildnet kolleger og studenter til innsats globalt og ikke minst lokalt. Studentene ble oppfordret til å kaste seg over hjemlige temaer og problemstillinger, og selv ledet han symposiet som førte til utgivelsen av The Role of the Entrepreneur in Social Change in Northern Norway (1963), en bok som skulle få stor betydning for studiet av lokalsamfunn og regionalforskning mer allment.

Likevel er det hans arbeider basert på materiale fra den ikke-europeiske del av verden som er best kjent, først og fremst monografiene og artikler som Ecological relations of ethnic groups in Swat, North Pakistan (1956). Den mest siterte boken er betegnende nok Ethnic Groups and Boundaries. The Social Organization of Cultural Difference (1969), et annet samarbeidsprosjekt og produkt av et symposium. I mange år var dette standardverket innenfor temaet «etnisitet».

Etter andre verdenskrig fikk anvendt antropologi fotfeste også i Norge, og Barth var en av de første som tok på seg utredningsoppgaver vedrørende nomader og spørsmålet om bofasthet i henholdsvis Iran og Sudan. I slutten av 1990-årene fungerte han, sammen med sin kone Unni Wikan, som rådgiver for UNICEF i spørsmål om vann, sanitæranlegg og hygiene i Bhutan.

Æresbevisninger

Allerede i 1968 ble Barth æresmedlem av det britiske Royal Anthropological Institute, og i 1993 av International Union of Anthropological and Ethnological Sciences. Han ble kreert til æresdoktor ved Memorial University of Newfoundland, Canada i 1988 og ved Edinburgh University i 1996.

Forundring over livets mangfold og en higen etter å forstå den kulturelle og sosiale variasjon, gir en kort oppsummering av forskeren Fredrik Barth.

Utgivelser

Barth har skrevet en rekke bøker, blant andre:

Film

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Faktaboks

Fredrik Barth

Historisk befolkningsregister-ID

pe00000000330521

Kommentarer