GNSS – Store norske leksikon (original) (raw)
GNSS er en fellesbetegnelse for satellittbaserte systemer for navigasjon og posisjonering med global dekning. Det finnes fire utbygde systemer: det amerikanske GPS, det russiske GLONASS, det kinesiske BeiDou og det europeiske Galileo.
Faktaboks
forkortelse for engelsk Global Navigation Satellite System, 'globalt navigasjonssatellittsystem'
Også kjent som
PNT-system, som står for Positioning, Navigation and Timing.
GPS og GLONASS ble operative på 1990-tallet, mens BeiDou og Galileo fikk global dekning frem mot 2020. I tillegg til disse fire finnes to systemer som har regional dekning. Dette er japanske QZSS og indiske IRNASS / NavIC. Det er lansert planer om å utvikle IRNASS til å bli et fullverdig og selvstendig globalt system.
GPS og GLONASS er opprinnelig laget for militært bruk, men noen tjenester er åpent tilgjengelig med gode ytelser også for sivile brukere. Galileo – som ledes og eies av EU og som er utviklet i regi av ESA – er i utgangspunktet et sivilt system med flere åpne tjenester.
Alle GNSS består av en romdel, en kontrolldel og en brukerdel. Romdelen består av et 30-talls satellitter i middels høy bane (cirka 20 000 kilometer over Jordens overflate) som sender signaler for avstandsbestemmelse samt blant annet bane- og klokkedata til brukerne. BeiDou benytter i tillegg noe høyere geostasjonære og geosynkrone satellitter. Kontrolldelen består av en eller flere kontrollsentraler og et antall bakkestasjoner som følger satellittene og sender opp de data som skal videresendes til brukerne. Brukerdelen er alle militære og sivile mottakere som via sine GNSS-antenner mottar signaler fra satellittene og på grunnlag av dem beregner posisjon, hastighet og tid. For målemetoder og bruksområder, se GPS.
I en del litteratur og utredninger finner man begrepet PNT-system. Normalt vil dette være ensbetydende med et eller flere GNSS-system, men kan også inneholde tillegsdata fra andre type sensorer.