Hosni Mubarak – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Hosni Mubarak
Muhammad Hosni Mubarak
Uttale
Mubarak
Født
4. mai 1928, Kafr al-Musaliha, Al-Minufiyya, Egypt
Død
25. februar 2020, Kairo, Egypt
Muhammad Hosni Mubarak
Hosni Mubarak var en egyptisk offiser og politiker som var president i Egypt fra 1981 til 2011, da han ble tvunget til å gå av under opprøret i Egypt, som var en del av Den arabiske våren.
Mubaraks vei til makten gikk gjennom militæret, som siden revolusjonen i 1952 har utgjort kjernen i det egyptiske regimet, dog med noe mindre innflytelse mellom revolusjonen i 2011 og militærkuppet sommeren 2013.
Militær karriere
Mubarak vokste opp i en liten by i Nil-deltaet, hvor hans far arbeidet som inspektør for justisdepartementet. 21 år gammel gikk han inn i luftforsvaret, hvor han ble utdannet jagerflyver, og siden tjenestegjorde som flyinstruktør, skvadronleder og basekommandant. Han var leder for den egyptiske militærdelegasjon til Sovjetunionen i 1954 og hadde flere utdanningsopphold i Sovjetunionen. Mubarak var stabssjef i det egyptiske flyvåpenet fra 1969 til 1972 og deretter flyvåpenets øverstkommanderende til 1975. Han deltok i krigene mot Israel i 1956, 1967 og 1973.
Mubarak giftet seg i 1959 med Suzanne Thabet, og sammen fikk paret to sønner, Alaa og Gamal.
President
Hosni Mubarak ble utnevnt til visepresident i 1975 av daværende president Anwar al-Sadat. Da Sadat ble drept i 1981 tok Mubarak over som president, og ble sittende ved makten i nesten 30 år frem til februar 2011, og ble dermed det lengstsittende statsoverhodet i Egypt siden Muhammad Ali. Mubarak var leder av det regjerende partiet Det nasjonale demokratiske parti (al-Hizb al-watani al-dimuqrati – NDP) i perioden 1982–2011.
Mubaraks forgjengere Gamal Abdel Nasser og Anwar al-Sadat hadde tydelige, om enn delvis motstridende, ideologiske prosjekter som definerte deres periode ved makten. Mubarak selv kan imidlertid vanskelig sies å ha hatt noe tydelig prosjekt, og førte en politisk linje med fokus først og fremst på å sikre egen og regimets posisjon. Tilsvarende ble Mubarak, i motsetning til sine forgjengere, ansett som en noe kjedelig og lite karismatisk politiker. Selv om Mubarak satt stabilt ved makten i tre tiår var hans presidentperiode preget av en viss turbulens, og ikke minst en økende misnøye frem til opprøret brøt ut i januar 2011.
Konfrontasjoner med militante islamister
Mubaraks forgjenger Sadat ble skutt og drept av militante islamister under en militærparade i 1981. Flere slike grupper vokste frem i Egypt på 1970-tallet, og gjerningsmennene hadde bånd til to av de mest sentrale av disse, Jamaat al-Jihad (eller Tanzim al-Jihad, Jihad-gruppa) og al-Jamaa al-Islamiya (Den islamske gruppa_)_. I kjølvannet av attentatet på Sadat brøt det ut kamper i byen Asyut sør i Egypt, da væpnede islamister angrep politiet i et forsøk på å starte et opprør mot myndighetene. Opprøret i Asyut ble raskt slått ned, men angrep fra og kamper mot væpnede islamister fortsatte gjennom store deler av Mubaraks presidentperiode.
Gjennom 1980- og 1990-tallet gjennomførte Jamaat al-Jihad, al-Jamaa al-Islamiya og andre grupper en rekke angrep mot egyptiske myndigheter, mot landets kristne minoritet og mot turister. Væpnede islamister gjennomførte også en rekke angrep på høytstående politikere, inkludert et angrep mot Mubarak i Etiopia i 1995 som var nær ved å lykkes. Etter et angrep mot turister i Luxor i 1997, hvor 62 personer ble drept, døde disse gruppenes væpnede kamp ut. På 2000-tallet ble det imidlertid gjennomført nye bombeangrep rettet mot turister og andre sivile, denne gangen i populære feriedestinasjoner på Sinai-halvøya.
Allianse med USA
Mubaraks forgjenger Sadat vendte Egypt bort fra Sovjetunionen til fordel for USA, og Mubarak holdt fast ved denne politikken. Egypt var under hans styre en viktig alliert for USA, og den nest største mottakeren av amerikansk bistand etter Israel. Mesteparten av denne støtten gikk til den egyptiske hæren, som fra tidlig 1980-tall også har gjennomført jevnlige øvelser med sin amerikanske motpart. Egypt deltok også i den amerikanskledede koalisjonen mot Irak under golfkrigen (1990–1991), og spilte lenge en sentral rolle i fredsprosessen mellom israelske og palestinske myndigheter. Mubarak portretterte seg selv som en uunnværlig alliert i kampen mot islamistiske ekstremister, og etter hvert i krigen mot terror. Forholdet kjølnet riktignok noe på 2000-tallet, blant annet grunnet Mubaraks motstand mot angrepet på Irak i 2003 og amerikansk misnøye med hans autoritære styre, men Egypt forble en nær alliert av USA under hele hans periode.
Samtidig søkte Mubarak å bedre Egypts forhold til de andre arabiske landene. Som en følge av fredsavtalen med Israel ble Egypt i 1979 ekskludert fra Den arabiske liga, hvis hovedkvarter da ble flyttet til Tunis. I 1989 ble Egypt gjenopptatt som medlem, og hovedkvarteret flyttet tilbake til Kairo. Et annet utenrikspolitisk mål for Mubarak var å gjenvinne kontroll over alle deler av det man anså som egyptiske områder okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967. Som en følge av fredsavtalen i 1979 trakk Israel seg ut av Sinaihalvøya, men beholdt kontrollen over den lille byen Taba i nord, og hevdet at denne rettmessig tilhørte Israel. En internasjonal kommisjon ga imidlertid Egypt medhold, og i mars 1989 overtok egyptiske myndigheter igjen kontroll over byen, noe Mubaraks regime markerte som en stor seier.
Begrensede politiske reformer
På 1980-tallet åpnet Mubarak landets politiske system noe, og gjennomførte i likhet med flere andre arabiske land i perioden det som ble presentert som demokratiserende reformer. Ved parlamentsvalgene i 1984 og 1987 vant opposisjonelle flere seter enn tidligere. Det muslimske brorskap gjorde det godt, som til tross for at organisasjonen var forbudt fikk lov til å stille kandidater på andre partiers lister, eller som uavhengige. Brorskapet utgjorde den best organiserte og mest populære opposisjonelle bevegelsen i Egypt under Mubaraks periode ved makten.
Åpningen på 1980-tallet hadde imidlertid sine klare begrensninger, og regimet ga aldri fra seg reell makt. Fra begynnelsen av 1990-tallet strammet de igjen grepet, og tillot i liten grad at opposisjonen deltok i parlamentet. Myndighetene innførte en rekke ordninger som ga regimet utstrakt mulighet til å gripe inn overfor fagbevegelser, profesjonsforeninger, opposisjonelle partier og ikke-statlige organisasjoner. Mange opposisjonelle ble også arrestert og fengslet. Mubarak holdt også gjennom hele sin periode ved makten fast ved unntakstilstanden som ble innført da Sadat ble drept, og denne ga myndighetene ytterligere fullmakter til å kontrollere politikk og offentlig liv.
I 2005, etter sterkt amerikansk press, tillot Mubarak for første gang flere kandidater i presidentvalget. Før dette hadde han kun blitt bekreftet som president i folkeavstemninger, da som eneste kandidat og alltid med overveldende flertall. Mubarak vant imidlertid med overveldende flertall også i 2005, og hans hovedmotstander ble fengslet etter valget.
Økt opposisjon
Misnøye med Mubaraks styre kom stadig tydeligere til uttrykk utover 2000-tallet. Denne skyldtes flere forhold. Ett element var regimets økonomiske politikk, med fokus på liberalisering og privatisering, som gjorde at mange offentlig ansatte fikk dårligere vilkår eller mistet jobben. Mange i kretsen rundt Mubarak tjente seg rike på salg av statlige bedrifter til underpris, og korrupsjon var et gjennomgripende problem. Arbeidsledigheten var høy, ikke minst blant unge under 30 år, som utgjorde en stadig større andel av befolkningen. Mubarak lot også til å forberede sønnen Gamal på etter hvert å ta over makten som i et monarki, noe som vakte sterke protester.
Misnøyen kom fra midten av 2000-tallet til uttrykk gjennom offentlige protester, blant annet organisert av Kifaya-bevegelsen, som krevde Mubaraks avgang og demokratiske reformer. I samme periode fant en rekke streiker og arbeideraksjoner sted. Aktivister tok i bruk ulike plattformer på nett for å spre informasjon, dokumentere regimets overgrep og diskutere mulige alternativer. Mubaraks regime tillot i stor grad frie diskusjoner på nett, men arresterte mange aktivister og opposisjonelle for deres virksomhet utenfor internett.
Revolusjonen i 2011
Da protestene begynte 25. januar 2011 forsøkte Mubaraks regime å slå disse ned med vold, og store politistyrker ble mobilisert mot demonstrantene. Samtidig gjorde Mubarak visse innrømmelser, men disse var svært begrenset: han sparket regjeringen, utnevnte for første gang en visepresident, forsikret om at hans sønn Gamal ikke var tiltenkt rollen som fremtidig president og lovet selv å ikke stille til gjenvalg. Regimet fortsatte også å benytte sikkerhetsapparatet mot demonstrantene, men verken dette eller de begrensede innrømmelsene gjorde at protestene avtok.
Både den egyptiske hæren og amerikanske myndigheter mente etter hvert at Mubarak ikke kunne bli sittende, og presset på for at han skulle trekke seg. Mubarak nektet imidlertid, og da han holdt det som skulle vise seg å bli hans siste tale som president 10. februar annonserte han ikke sin avgang slik mange ventet. På dette tidspunktet hadde imidlertid hæren fått nok, og dagen etter, 11. februar 2011, annonserte den nylig innsatte visepresidenten Omar Suleiman at Mubarak hadde gått av, etter nærmere 30 år som president. Det øverste militære rådet under ledelse av Muhamad Hussain Tantawi tok over makten.
Etter avsettelsen
Mubarak ble i juni 2012 dømt til livsvarig fengsel for medvirkning til drap på sivile demonstranter under opprøret vinteren 2011. I august 2013 ble han frikjent for flere av anklagene, og løslatt fra fengsel, men fortsatt holdt i husarrest. I mai 2015 ble han dømt til tre års fengsel for korrupsjon. I november 2014 ble anklagene om medvirkning til drap på demonstranter avvist i retten, men kjennelsen ble anket. I mars 2017 ble imidlertid Mubarak endelig frifunnet for medvirkning til drap på demonstranter, og han løslatt samme måned.