Intel – Store norske leksikon (original) (raw)
Intel Corporation, Santa Clara i California, amerikansk produsent av mikroprosessorer, grunnlagt 1968 av Robert Noyce (1927–90), Gordon E. Moore (f. 1929) og Andrew S. Grove (f. 1936 i Ungarn). Selskapet er verdens ledende innen området og har siden tidlig i 1980-årene dominert markedet for prosessorer til personlige datamaskiner (PCer) med en markedsandel på rundt 80 %. Også stor produsent av minnebrikker. Omsetning ca. 35 mrd. amerikanske dollar med rundt 85 000 ansatte (2004).
Navnet Intel er en forkortelse for Integrated Electronics.
Utvikling av prosessorer
1971 lanserte selskapet verdens første mikroprosessor, kalt Intel 2004 (4-biter), dvs. en komplett sentralenhet på én brikke. Året etter kom 8008 (8-biter), og en videreutvikling av denne (8080) ble 1975 brukt som sentralenhet i verdens første mikrodatamaskin (Altair). 1978 kom 8086 (16-biter) og året etter etterfølgeren 8088, som IBM 1981 valgte til sin PC-familie. Dette var et gjennombrudd for Intels produkter, som siden har dominert markedet. Prosessorene har gjennomgått en kontinuerlig utvikling, typer er bl.a. 80286 (1982), 80386 (1985; 32-biter), 80486 (1989), Pentium I (1993), PentiumPro (1995), Pentium II (1997), Celeron (1998), Pentium III (1999), Pentium 4 (2000), Xeon (2001) og Itanium (2001; 64-biter, utviklet i samarbeid med Hewlett-Packard). Celeron benyttes i rimelige stasjonære og bærbare PCer, Itanium og Xeon i servere og arbeidsstasjoner.
Intel har spilt en stor rolle i utviklingen av PC-arkitekturen og av en egen serverarkitektur basert på Intel-prosessorer, bl.a. PCI-bussen (1993) og multimediautvidelsen MMX (1997). Dette har bidratt til å gjøre det enklere for mindre PC-produsenter å lage modeller med ytelse og spesifikasjoner på høyde med de ledende leverandører. Intel er dessuten engasjert i utviklingen av superdatamaskiner.