Jacob Burckhardt – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Jacob Burckhardt
Født
1818
Død
1897
Jacob Burckhardt
Jacob Burckhardt var en sveitsisk kultur- og kunsthistoriker. I sine første skrifter, med emner fra tysk middelalderhistorie, sluttet han seg til den rådende tysk-romantiske kunstoppfatning. Men i 1850-årene utformet han sitt eget kunstsyn i en rekke verker som gjør ham til grunnleggeren av den vitenskapelige kunsthistoriske forskning.
Verker
I Die Zeit Konstantins des Grossen (1853), mente han å finne årsaken til antikkens undergang i de hedenske religioners indre forfall. I 1855 utgav han Cicerone. Eine Anleitung zum Genuss der Kunstwerke Italiens, og i 1860 sitt hovedverk, Die Cultur der Renaissance in Italien (utkommet i mer enn 20 opplag), hvor han skildrer hvordan den nye tid ble bygd på restene av den gamle kultur, med gjennombrudd for individet og personligheten.
I 1867 kom Die Geschichte der Renaissance in Italien, hovedsakelig om arkitekturen. Posthumt utkom Beiträge zur Kunstgeschichte von Italien (1898), Griechische Kulturgeschichte (1898–1902), Weltgeschichtliche Betrachtungen (1905), Briefe an einen Architekten (1913), brevvekslingen med Heyse (1916) og med Kinkel (1921). I 1928 utkom en samlet utgave av hans arbeider i 12 bind og i 1925–1934 Gesamtausgabe bind 1–14.
Betydning
Han var en av de mest innflytelsesrike åndshistorikere på 1800-tallet. I sin samtid ble han hovedsakelig regnet som renessansekunst- og -kulturhistoriker. Han øvde sterk innflytelse, særlig på Nietzsche. Hans ideal var den statsløse verden. Egentlig kultur kunne etter hans syn bare være mulig i en slik verden.