Johan Storm – språkforsker – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Johan Storm

Johan Fredrik Breda Storm

Født

24. november 1836, Blakar i Lom, Oppland

Død

26. oktober 1920, Kristiania (Oslo)

Virke

Språkforsker

Familie

Foreldre: Sogneprest Ole Johan Storm (1806–50) og Hanna Jørgine Mathilde Breda (1815–69).

Gift 21.7.1865 i Stavanger med Louise Juliane Christiane Bruun (3.3.1840–14.12.1927), datter av sogneprest Christian Constantius Henrik Bruun (1812–77; se NBL1, bd. 2) og Christiane Plesner (1801–85).

Bror av Gustav Storm (1845–1903); fetter av Martin Luther Storm (1836–1916; se NBL1, bd. 15), Vilhelm Storm (1835–1913) og Thora Storm (1845–1935); tremenning av Jacob Breda Bull (1853–1930); svoger til Jens Schou Fabricius Bruun (1843–1919; se NBL1, bd. 2).

Johan Storm, norsk språkforsker, en av Norges mest internasjonalt kjente filologer. Storm var professor i romansk og engelsk filologi 1873–1912. Storm var en av banebryterne for moderne fonetikk og dialektforskning. Han foretok store innsamlinger fra norske dialekter, og for undersøkelsen av disse var hans Norsk Lydskrift, offentliggjort i Norvegia I (1884–1908), meget viktig. Hans største verk er Engelsk Filologi (1879).

I målstriden opptrådte Storm mot både Ivar Aasens og Knud Knudsens målstrev i flere skrifter: Det norske Maalstræv (1878), Det nynorske Landsmaal (1888), Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal (1896), Landsmaalet som Kultursprog (1903).

Storm var imot forslaget til rettskrivning som ble gjennomført i 1907. Han grunngav sin oppfatning i Norsk Retskrivning (2 bd., 1904–06), til dels også i en avhandling om Ibsen og det norske Sprog (1898). Han arbeidet selv for en varsom fornorsking; det kom særlig til syne i hans arbeid i forbindelse med revisjonen av bibeloversettelsen (Bibelsproget, 1906).

Johan Storm var bror av historikeren Gustav Storm.