Joseph Fourier – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Joseph Fourier
Jean-Baptiste Joseph Fourier
Uttale
furjˈe
Født
21. mars 1768, Auxerre, Bourgogne, Frankrike
Død
16. mai 1830, Paris, Frankrike
Joseph Fourier var en fransk matematiker og fysiker. Fouriers hovedverk er Théorie analytique de la chaleur (1822), der han studerte matematiske problemer i varmeledningsteorien. Verket er av grunnleggende betydning for mange grener innen fysikken, og funksjonsteorien er også oversatt til mange språk. Fouriers metoder er basert på rekkeutviklinger av vilkårlige funksjoner i trigonometriske rekker eller fourier-rekker.
Bakgrunn og karriere
Fourier mistet foreldrene tidlig, men på grunn av sin begavelse ble han opptatt som dagelev ved École militaire i Auxerre. Påvirket av sine benediktinerlærere ble Fourier novise i ordenen. I 1793 ble han revolusjonær og ledet flere lokale revolusjonsgrupper. Han ble arrestert flere ganger på grunn av meningsavvik, men reddet av Robespierres fall, og sendt til Paris for å utdanne seg som lærer ved École normale i 1795. Samme år ble han lærer ved École polytechnique. Der fikk han vanskeligheter på grunn av sin revolusjonære fortid, men ble hjulpet av elevene.
Fourier deltok i 1798 i Napoleons ekspedisjon til Egypt som vitenskapelig rådgiver. Han ledet det nye instituttet i Kairo, og ble utnevnt til guvernør i Nedre Egypt. Han ble utnevnt prefekt i departementet Isère i 1801 og baron i 1808. Etter Napoleons tilbakekomst fra Elba ble han utnevnt til prefekt i departementet Rhône, men avsatt etter Waterloo. I 1816 nedla den franske kongen veto mot Fouriers valg som medlem av det franske vitenskapsakademi, men tillot det året etter. Han ble permanent sekretær, og fikk sterk innflytelse på akademiets utvikling.
Fouriers samlede verker ble utgitt i to bind (1880–90) av den franske matematikeren Jean Gaston Darboux.