Kjørbo – Store norske leksikon (original) (raw)
Hovedbygningen på Kjørbo.
Kjørbo er en park og tidligere storgård i Bærum kommune, sørvest for Sandvikselvas utløp.
Jorden som tilhørte gården er nå helt utstykket; Kalvøya og deler av bebyggelsen i Sandvika ligger på Kjørbos tidligere grunn.
Historie
Navnet kommer kjarr 'kratt' og bud 'bod'.
Kjørbo var en ødegård under Nesøya hovedgård i 1625, men eieren den danske adelsmannen stattholder Christoffer Urne, som eide et stort antall gårder i Asker og Bærum, gjorde gården til adelig setegård. Etter hans død i 1663 solgte han sønn Kjørbo og de øvrige eiendommene til Christiania-borgeren overhoffrettsassessor Knud Frandsen, som i årene 1664–1668 bygde opp Kjørbo til en storgård som han kalte «Kjørboholm».
Kjørbo ble i 1682 tvangssolgt av Knud Frandsens største kreditor, Jacob Dirrichsen, til Anna Felber, enken etter eieren av Bærums Jernverk, Johan Krefting. Kjørbo forble i Krefting-familiens eie inntil gården i 1763 ble solgt til Morten Leuch på Bogstad.
Leuch døde i 1768 og enken, Mathea Collett, solgte i 1771 Kjørbo til kammerråd Gustavus Strømboe. Gården ble i 1783 solgt til jernverkseier Conrad Clausen, som eide Bærums verk, og bygget en smelteovn på Kjørbo. Deretter overtok Peder Anker gården, som ble forpaktet bort til sin gartner og gårdsbestyrer, tyskeren Johann Reinhold Grauer. Han kjøpte Kjørbo i 1801 og drev gården opp til et mønsterbruk med blant annet omfattende potetdyrking. Han døde i 1819 og sønnen Johan Henrik Grauer arvet gården som han solgt i 1825.
Gården gikk deretter fra hånd inntil 1852 da kunstsamleren Herman Hoë Brodtkorb kjøpte den. Etter ham overtok i 1880 svigersønnen, høyesterettsadvokat Axel Bruun, hvis etterslekt eide den til 1968. Gården ble i 1990 kjøpt av Saga Petroleum Eiendom AS og overtatt av Hydro i 1999. Entra eiendom kjøpte Kjørbo i 2005.
Bygninger
Hovedbygningen, som fikk sin nåværende utforming etter at H. H. Brodtkorb overtok gården i 1852 (arkitekt Christian H. Grosch), ligger på en høy terrasse mot fjorden. Den har kjellere fra 1600-tallet, og består av en murbygning med mansardtak (oppført ca. 1810) og et høyt firkantet tårn som danner forbindelse til en toetasjes trebygning. Murbygningen ble benyttet som representasjonslokaler for Saga (som eide gården 1990–1999), mens trebygningen ble tatt i bruk som internt kurssenter.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 1, 1950, 213-19