Kusj – Store norske leksikon (original) (raw)
Kusj var et afrikansk rike i øvre Nubia som på sitt høydepunkt strakte seg over deler av Egypt, Etiopia og Sudan. Kusj er også et bibelsk navn på Nildalen sør for Egypt.
Faktaboks
av bibelsk hebraisk Kusj (akkadisk Kusju, Kusu, egyptisk Kasj)
Omkring 1500–1000 fvt. var Kusj en provins under egyptisk styre (se Det gamle Egypt). I tredje overgangsperiode (ca. 1076-723 fvt.) ble rollene imidlertid snudd, da kusjitene erobret Egypt og holdt makten gjennom flere generasjoner (det 25. dynasti, ca. 722-655 fvt.). Riket var nå en verdensmakt, i første rekke bygd på jordbruk og handel over både Middelhavet og Rødehavet.
Etter å ha blitt trengt tilbake gjennom en assyrisk invasjon, ble annen fase av Kusj-sivilisasjonen konsolidert i perioden ca. 600 fvt. til ca. 300 evt. Hovedstaden ble flyttet fra Napata (mellom 3. og 4. katarakt) til Meroë i nærheten av dagens Khartoum, der det var bedre tilgang både på jern og tømmer. Gjennom utstrakt handel, forbedringer i jordbruk og redskapsproduksjon fra jern ble det skapt et overskudd som tillot herskerne å bygge store templer og lærdomsseter, som det nå bare er ruiner tilbake av. Det ble utviklet et eget skriftspråk, kalt meroitisk, med et alfabet på 23 bokstaver, istedenfor de egyptiske hieroglyfer. Det har vært hevdet at den afrikanske jernalder spredte seg vest- og sørover med utgangspunkt i Kusj.
På 300-tallet evt. ble Kusj utsatt for konkurranse fra nabokongedømmet Aksum i dagens Etiopia, ikke minst når det gjaldt handelsveiene til Rødehavet. Romerrikets nedgang og interne sosiale problemer i Kusj selv intensiverte krisen. Etter å ha eksistert i over 1200 år ble Kusjriket brakt til oppløsning.
Lenge var Kusj glemt, men arkeologiske utgravninger og historieforskning (for eksempel Nubia-aksjonen) har brakt frem mye kunnskap om den tidlige og mektige sivilisasjonen.