Luchino Visconti – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Luchino Visconti

grev Luchino Visconti di Modrone

Uttale

viscˈonti

Født

2. november 1906, Milano

Død

17. mars 1976, Roma

Luchino Visconti var en italiensk filmregissør, teaterinstruktør og operainstruktør.

Han var ætling til den mektige Visconti-familien, men valgte kunstnerveien og arbeidet fra 1930-årene innen både teater og film. Som filmregissør kjennetegnes hans arbeid av spenningen mellom samfunnsengasjement og en dyp kjærlighet til europeisk kultur og tradisjon.

Visconti gjorde en av filmhistoriens mest berømte regidebuter med Ossessione (1942), en velspilt, mørkt lyrisk filmatisering av James M. Cains roman The Postman Always Rings Twice. Denne kriminalfilmen innledet en ny storhetstid for italiensk film, neorealismen. Viscontis samfunnsengasjement kom til uttrykk i La terra trema (1948), hvor han ved hjelp av amatører skildret fiskere på Sicilia med både inntrengende realisme og vakker stilisering.

Bellissima (1951) var en satire over filmindustriens stjernedyrking, mens Senso (Lidenskap, 1954) innebar en vending mot en romantisk, operalignende og svært virkningsfull fortellerkunst. Etter Dostojevskij-filmatiseringen Le notti bianche (Hvite netter, 1957) laget han to av sine beste filmer: Rocco e i suoi fratelli (Rocco og hans brødre, 1960), en film om fattige landarbeideres flukt til industribyene i Nord-Italia som var holdt i en lyrisk-realistisk tone, og Il gattopardo (Leoparden, 1962), etter Tomasi di Lampedusas roman, et storslått og engasjerende portrett av en aldrende siciliansk fyrste (spilt av Burt Lancaster) som under risorgimento innser at hans føydale makt vil forvitre.

Den barokke La caduta degli dei (De fordømte, 1969), om en tysk industrialists befatning med nazismen, ble fulgt av den bemerkede Thomas Mann-filmatiseringen Morte a Venezia (Døden i Venedig, 1971), hvor Aschenbach-figuren var omgjort til en komponist i Dirk Bogardes skikkelse og ledsaget av Gustav Mahlers musikk. La caduta degli dei ble nominert til Oscar-prisen for beste originalmanus.

Ved siden av filmarbeidet virket Visconti i 1954–1972 som operaregissør. På La Scala-operaen fornyet han italiensk operateater gjennom en regi som fremhevet den enkelte operas individualitet, supplert av Maria Callas' formidable innsats i hovedrollene. Han brakte sine erfaringer videre til Covent Garden i London og til operafestivalen i Spoleto, hvis aller første forestilling (1958) var hans oppsetning av Verdis Macbeth.