Maria Magdalena – Store norske leksikon (original) (raw)

Maria Magdalena er en sentral person i Det nye testamentet i Bibelen. Hun var en av Jesu disipler, men ikke en av Jesu tolv disipler slik disse listes opp i evangeliene. Ifølge Det nye testamentet var hun til stede ved to av de viktigste hendelsene i Jesu liv: korsfestelsen og etter oppstandelsen.

Maria Magdalena har tilnavn etter stedet hun kom fra, Magdala, nå Majdal, ved Genesaretsjøen i Israel. Minnedagen hennes er 22. juli.

Ifølge Lukasevangeliet (kapittel 8, vers 2) hadde sju onde ånder fart ut av Maria Magdalena. Dette ble et av holdepunktene for å identifisere henne med den syndige kvinnen som salver Jesu føtter i fariseernes hus i Lukasevangeliet (kapittel 7, vers 36–50). Maria Magdalena er derfor i tradisjonen blitt prototypen på den botferdige hore. Hun har blitt fremstilt i billedkunsten med salvekrukken og stort utslått hår. Historisk er dette en tvilsom tolkning.

Maria Magdalena ser ut til å ha stått i en særstilling blant «kvinnene fra Galilea», de kvinnelige disiplene som fulgte Jesus til Jerusalem, sto hos ham i døden, så ham i graven, og som ble de første vitner om hans oppstandelse. Mens de andre kvinnenavnene kan variere, nevnes Maria Magdalena alltid og gjerne som den første.

I Johannesevangeliet kapittel 20, vers 11–18, fortelles at Maria Magdalena mottok en spesiell åpenbaring, og det oppdraget den oppstandne Jesus Kristus ga henne førte til at hun i tidlig kristendom ble kalt «apostola apostolorum», en apostel for apostlene.

I en del gnostiske tekster spiller Maria Magdalena en viktig rolle som den disippelen Jesus elsket mer enn andre, og hun fremstår som autoritet for en særgnostisk tradisjon.